Bergregalet

Bergregalet/bergregale/regalretten/regalrett 

Enerett en fyrste eller en stat har til malmer og metaller og deres utnyttelse, også på annen manns grunn.

B. innebar at regalherren kunne forbeholde bergverksdriften for seg selv. Om den ble frigitt til andre, beholdt regalherren retten til å gi lover for den, administrere og avgiftsbelegge den.^[1]

            B. ble første gang påberopt av den norske kongemakten i 1405 da dronning Margrete hevdet at all malm skulle tilhøre kronen.^[2] Rettighetskravet kan indikere igangværende bergverksdrift i Norge. Trolig var det allerede i Kalmarunionens første år (1397-) et kobberverk ved det senere Kongsberg Sølvverk. Dette verket er nevnt i et forleningsbrev fra 1490 og regnes som Norges første sikkert dokumenterte bergverk.^[3] I tidens språkbruk ble bergverket forlenet til interessentene fra kongen som regalherre.

            B. kom inn i norsk lovgivning med vår første berglov, Christian 3.s Bergordning av 1540, i forbindelse med kongens forsøk på å bygge opp en bergverksnæring i Norge. B. var da et velegnet middel til å forebygge at bergverksdriften ble hindret av grunneierens treghet eller uvilje. Bergordningen av 1540 bygget på tyske (saksiske) forbilder og var skrevet på tysk. B. omfattet på denne tid i praksis først og fremst gull, sølv og kobber, men ikke jern basert på utvinning fra myrmalm.^[4]

            All senere norsk bergrettslig lovgivning har hatt b. som et bærende prinsipp og det prinsipp som fremfor noe danner kontinuiteten på dette lovområdet fra Christian 3.s bergordning til dagens berglov, Mineralloven av 2010.^[5]

            De metaller som lå under b. ble tidligere omtalt som mutbare, i dagens lovgivning som statens mineraler.

            B. synes å være en type selvgrodd rett som vokser fram ved skikk og bruk. Det er derfor vanskelig å tidfeste dens opprinnelse. De eldste beleggene skal være fra 1000-tallet, da tyske territorialherrer i sine forleninger fra keiseren også fikk retten over mineralene i grunnen.^[6]

            Motivene for å tilta seg råderetten over malmer og metaller var trolig både av politisk og økonomisk art. Politisk styrket det sentralmakten ved den suverene kontrollen som kunne utøves med en av landets naturressurser. Retten til å regulere, kontrollere, avgiftsbelegge, gi lover og (tidligere) være dommer i bergrettssaker er eksempler på underliggende rettigheter som tilkom regalherren som en følge av b.. Økonomisk ga regalet rett til forskjellige typer avgifter som motytelse for regalherrens forlening av sin råderett til personer som ønsket å sette i gang gruvedrift. I mange tilfeller betinget fyrsten seg også forkjøpsrett til (mynt)metall til gunstige priser. Man kan kanskje snakke om forskjellige former for lånerente.

             Dronning Margretes regalkrav kan settes inn i en bredere sammenheng av generelle europeiske, særlig tyske, strømninger i rettsoppfatningen og hennes egne erfaringer som dronning av Sverige hvor bergverksdriften var kommet godt i gang i hennes regjeringstid. Bergverkene i Sverige var tillagt henne på livstid som en del av det godset hun fikk der til ”livgeding”. Den makten hun hadde over svensk bergverksdrift, og de fordelene hun hadde av det, dannet så bakgrunnen for et ønske om at noe liknende skulle skje i Norge.^[7]

            Tyskland var kjerneområdet for den klassiske regalrettslige bergverkslovgivningen i Europa. B. fikk imidlertid ulik utforming til forskjellige tider, med variasjoner fra land til land, og innen det enkelte land fra område til område og fra metall til metall. Begrepsinnholdet i ’bergregalet’ har derfor vært gjenstand for mye faglig diskusjon så meget mer som det heller ikke finnes en klar og entydig definisjon av regale. Man har også diskutert hvordan de rettighetene b. gir, har vokst fram.

            Et av de spørsmål som har vært diskutert er innholdet i begrepet ’eiendomsrett’: Skal eiendomsrett til malmforekomstene her forstås på samme måte som den fullkommne rett fyrsten/staten hadde til fritt å disponere sine egne eiendommer, eller var retten i dette tilfelle innskrenket til å være en enerett som ga fyrsten/staten rett til en rekke underliggende rettigheter som nevnt ovenfor?^[8] Egentlig finnes ikke noe begrep som dekker dette spesiell forholdet. I dette prosjektet er det brukt enerett. I annen litteratur finner en bl. a. uttrykk som ”en slags eiendomsrett”, ”råderett” eller "overhøyhet".

            Med opprettelse av grevskapene i Vestfold (Larvik og Tønsberg) i 1670-årene ble grevene tilkjent bergverksrett i sine grevskap. Grevene ble dermed regalherrer i sine grevskap, noe som bl.a. betydde at bergverkstienden tilfalt dem. Kongen satte imidlertid betingelser for deres utøvelse av regalretten, bl.a. plikt til å overholde bergverksrett og –sedvane, slik at forleningen i prinsippet ikke innebar noen innskrenkning av det kongelig b..^[9]

Se også oppslaget bergrettslære.

Varia:

- Den første lovinngripen i norsk malmutvinning er Håkon 6.s retterbot for Østerdalen av 22. februar 1358. Retterboten gjelder utvinning av myrmalm i allmenning. Den bestemmer at østerdøler og alle andre som ville utvinne jern i kongens allmenning, fritt skulle kunne gjøre det og ha rett til malmen gjennom et samtykke fra dølene og, i og med retterboten, fra kongen. Retterboten har blitt tolket som en tydelig forløper for den fri skjerperetten som senere ble fastslått i vår første berglov, den sterkt tyskinspirerte bergordningen av 1540. En nyere tolkning vektlegger sterkere at malmutvinning her gjøres avhengig av kongelig samtykke og dermed er et uttrykk for kongens voksende regalrettslige makt.^[10]

- I forlengelsen av b. ble det innført et prinsipp om bergfrihet som gikk ut på fri leterett etter metaller og malmer, også på annen manns grunn, samt at første finner gjennom et mutingssystem fikk førsteretten til å undersøke området nærmere, og til å utvinne de metaller og malmer han fant. Ved å innføre prinsippet om bergfrihet tilrettelegger og oppfordrer regalherren til letevirksomhet og anleggelse av bergverk. Bare slik kunne fyrsten sikre seg at malmene faktisk ble oppdaget og utvunnet til nytte for landet og seg selv gjennom de inntektsmuligheter bergverksdriften ga bl.a. gjennom produksjonsavgifter.

- Datert til tidlig 1300-tall kan kobberverket Kopperåa i Meråker være landets første bergverk. Man har imidlertid ennå ikke funnet noen gruver i nærheten av smelteanlegget. Det har vært spekulert på hvorfor anlegget ligger så skjult og vanskelig tilgjengelig. Kan det ha vært for å hindre kongelig innblanding? Verket undersøkes nå (2013) arkeologisk.

- En historiker bemerker at en ikke kan tenke seg norsk historie fra 1600 til 1850 uten bergverkene. Kanskje gikk allikevel Overbergamtet litt langt i 1736 da det uttalte at bergverkene var "det største Regale, Kongen av Norges krone possiderer, og tillige landets gloire og lustre." ^[11]

- I et brev fra bergamtet til eieren på Hakedals jernverk i 1736 gis et levende inntrykk av hvor levende regaltanken var. Hilde Nagel skriver om innholdet i dette brevet som gjelder innbetaling av tiende: ”Her finner vi anvendt begrepene regale og bergregale, og her er læren om delt dominium klart uttrykt. Kongen er Dominus Directus, eiendomsherren med "overeiendomsrett", som hadde rett til avgifter, her jernverkstiende. På den andre siden usufructuarii, de som oppnådde usus-fructus, "undereiendomsretten" eller bruksretten, mot å oppfylle bruksbetingelsene, her å svare tiende og å drive verket bergmessig. Uttrykket "de saa kaldede Hrr Proprietarier" er nok ikke ment som en vittighet overfor den kvinnelige jernverkseieren, men som en understrekning av at de som drev bergverk ikke hadde noen eiendomsrett i vanlig forstand over sine verk. Ble bruksbetingelsene ikke overholdt, ville verkene bli forlenet og overdratt til andre interessenter som regalherren så seg bedre tjent med.”^[12]

- Det nye norske Stortinget tok straks opp spørsmålet om å endre bergloven av 1812. Det ble så i 1827 og 1830 vedtatt en ny lov som imidlertid ikke ble sanksjonert og derfor ikke satt ut i livet. Denne var helt ut basert på prinsippet om grunneierens rett til malmene på sin eiendom (den engelske modell), altså et skarpt brudd med b.. Et nytt lovarbeid ble satt i gang og munnet ut i bergloven av 1842 som igjen bygde på b..

- I folketroen var det bergånden eller bergtrollet som eide malmen i fjellet. Bergånden skulle derfor respekteres, adlydes og vises hensyn og gruvdriften måtte skje på bergåndens vilkår. Det måtte være orden og disiplin og man måtte være nøye med ikke å ergre bergånden og å holde munn. Særlig skulle en unngå plystring. (Det var en meget gammel forestilling at plystring påkalte den onde eller andre farlige, overnaturlige vesener).