Bergverksdrift i Vestfold

Bergverksdrift i Vestfold

Av Per R. Mikkelsen

Industriell virksomhet i et førindustrielt samfunn

 

Artikkelen gir en oversikt over den ytre historien til bergverkene i Vestfold, og  hvordan de representerte noe særegent i næringsstrukturen på 16-, 17,- og 1800-tallet. Vestfoldverkenes historie settes i kontekst med allmenne forhold på bergverksfeltet, og vi spør: Gir det noen mening å kalle Vestfold et bergverksfylke?

Da Konnerudverket syd for Drammen ble endelig nedlagt i 1913, markerte det slutten både på et verk med en særegen historikk, og på bergverksdriften i Vestfold[1].

Denne historien gir ved første øyekast et svært beskjedent inntrykk med sine 3 verk av de i alt ca 270 verk som gjennom tidene er tatt opp i Norge. Disse numeriske størrelser sier imidlertid ikke alt.

Fylkets bergverk har uansett blitt liggende i næringshistoriens skyggefelt bak de historisk dominerende næringer, jordbruk/skogbruk, sagbruk, bynæringer, sjøfart, skipsbygging og hvalfangst, og er lite omtalt i oversiktslitteratur. Et unntak er Øystein Rians Vestfolds historie. 1671-1821.

 

Bergverk i Vestfold

	Tatt opp	Endelig nedlagt	Samlet driftstid	Driftsgrunnlag
Fritzøe	1640	1868	228 år	jernmalm
Eidsfos	1697	1884(?)[2]	187 år	jernmalm
Konnerud         1. periode	1731	1770	39 år	kompleksmalm (bly, sølv, kobber)
[driftshvile	1770-1851		81 år	div. virksomhet]
2. periode	1851	1913	62 år	sink- og blymalm

 

Bergverkshistorien i Vestfold lar seg ikke godt forstå uten en viss innsikt i den gamle bergmannverdens utfordringer og det som kjennetegnet bergverksdriften generelt i førindustriell tid. Dette utgangspunktet har vært definerende  for utformingen av denne artikkelen.

Med fokus på verkenes ytre historie må vi stort sett la ligge historien om verkenes “indre liv“, bl.a. om bergallmuens på mange måter særegne arbeidsforhold og livsverden som “industriarbeidere“ i et agrarsamfunn.

Gitt at bergverkshistorie ikke er gjengs kunnskap blant folk, ser en gammel historielektor her også en mulighet for å drive en smule folkeopplysning om en stor og viktig næring i Norge i etter-reformatorisk tid. Ludvig Holberg sa det i 1749 slik: "Nu omstunder er det kommen saa vidt, at Norge bliver mere anseet for dets Bjergverke, end al dets anden Herlighed."

[3]

 Klassisk bergverksdrift – en protoindustriell virksomhet

Bergverksdriften i Vestfold faller nesten i sin helhet i det vi kan kalle den klassiske eller førmoderne perioden i norsk bergverkshistorie, dvs. før næringen  endret karakter mot slutten av 1800-tallet med eksport av halvfabrikata, mange utenlandske eiere og nye eierskapsformer som aksjeselskap, sprengning med dynamitt, pressluftboring, elektriske motorer, strømnett og annen infrastruktur som et utviklet veinett, jernbane,  postvesen mm.

Til tross for etablering og fremvekst i et tradisjonelt bondesamfunn, og på mange måter på dette samfunnets premisser, må næringen karakteriseres som en industriell virksomhet med sine store maskinelle innretninger (bl.a. vannhjul), sine store smelteovner (masovner ved jernverkene), sine mange definerte profesjoner og fagområder, hver med sitt fagspråk, sin pengehusholdning, sin klokkestyrte, rasjonelle driftsform (skille arbeidstid/overtid/fritid, ofte femdagersuke) der bedriftens behov styrte arbeidets daglige gang. Dette er ting vi gjenkjenner fra moderne industriproduksjon. Den tidlige bergverksnæringen kan derfor karakteriseres som en protoindustriell virksomhet.

Freden brytes

Industriell virksomhet med nevnte karakteristika var noe nytt, ukjent og kanskje skremmende i seg selv. Tunge hammerslag fra smiehammere på kanskje 1 tonn  kunne høres kilometervis unna sammen med bankingen fra pukkverket og støyen fra vannhjulet. Så verkene, spesielt jernverkene, ga mye lyd fra seg. Dertil kom all den travle transportvirksomheten knyttet til verksdriften. Mye uro i et ellers stille og rolig bondesamfunn.

Og når verksdriften i tillegg medførte arbeidsinnvandring med mange fremmedspråklige fagfolk med fremmede navn og kulturegne skikker og tradisjoner, kunne det lett danne seg friksjonsflater mot et formfast bondesamfunn.

Så etablering og drift av bergverk kunne møte på problemer og motstand, også på det rent menneskelige plan. Vi har spredt informasjon om dette også fra våre verk.

Verk i tiden

Selv om vestfoldverkene lå spredt og hadde sine svært individuelle verksbiografier, hadde de også noen tydelig fellestrekk som verk av sin tid.

*Stabil teknologi.

Hovedtrekkene i førindustrielle produksjonsmåter lå ganske fast over tid. Bergverksdriften var intet unntak. Endringspotensialet lå først og fremst i de små skritt over tid, ofte initiert nedenfra, med justeringer, tilpasninger og perfeksjonering av den rådende teknikk, ikke de store innovative sprang, slik vi stadig opplever i dag.

Som forventet finner vi derfor bare sporadisk tegn på noen form for innovasjonskultur ved våre bergverk i perioden. Mer vesentlig endringer, slik som kruttsprengningen som langt på vei revolusjonerte bergbrytingen på 1700-tallet, kom utenfra.

*Tysk “know-how“.

Bergverksdrift var kunnskpakrevende med et mangfold av tekniske og naturfaglige oppgaver. Den førindustrielle bergverksdriften i Norge bygget på import av en pakke tysk fagkompetanse og teknologi. Fagfolk ble derfor hentet inn fra Tyskland, spesielt fra Sachsen. Dette kom også til å prege bergverkskulturen ved mange verk - tyske ord er fremdeles utbredt i bergmannsspråket.

*Integrerte verk.

Verkene var selvforsynte og "selvbærende" industrielle enheter der driften omfattet hele verdikjeden ″fra berg til bruk″ dvs. fra malmbryting, oppredning ^[4] og smelting, til produksjon av ferdigprodukter som stangjern^[5], jernovner og rent metall.^[6]

*Avhengighet av bondesamfunnet.

 Det er umulig å tenke seg norsk bergverksnæring i førindustriell tid uten tilgang til bondesamfunnets ressurser og arbeidsinnsats.

Med sin skog og sin arbeidskraft produserte bøndene det aller meste av de skogproduktene verkene måtte ha. Det gjaldt først og fremst trekull til smelting og smiing, og setteved til fyrsettingen[7] nede i gruvene.

Av vital betydning var også tømmer til forbygging i gruvene bl.a. slepebaner for malmtønner, videre trematerialer bl.a. til hus, driftsbygninger, vannrenner og vannhjul.

Med sine hester, kjerrer og sleder utførte bøndene også mesteparten av verkenes omfattende transport av kull, malm, proviant, stein til dammer, hus- og maskinfundamenter, driftsmateriell mm.

Bøndene foresto også driften av de såkalte hestevandringene.[8]

I tillegg hadde verkene behov for en rekke andre produkter som ble levert fra bondesamfunnet. Dette var huder til blåsebelger, tjære til impregnering, leire til ovnsinnredningen, talg til belysning og smøring osv. osv.

Bergverksnæringen var rett og slett den første næring i Norge som drev outsourcing i stor stil. Kort sagt: Uten bønder, ingen bergverksdrift![9]

*Arbeidsintensiv virksomhet.

Som følge av det vi i dag vil se på som lavteknologiske, tungvinte metoder omfattet produksjonslinjen et svært høyt antall arbeidsmomenter.

               En undersøkelse fra midt på 1700-tallet anslår at produksjonsfaktoren arbeid (verksarbeid og bondearbeid) stod for rundt 80 % av driftskostnadene ved de bergverkene som ble undersøkt.[10] Vel kunne man planlegge produksjonen og alt arbeid som skulle gjøres, men så var det den gjenstridige virkeligheten.

 

*Værbasert drift.

 Det er fascinerende å ta inn over seg hvor direkte avhengig man var av været, også i en industriell virksomhet som bergverksdrift.

For var det tørre, vannfattige år eller sterk frost mistet man driftsvannet til vannhjulene. Dette var en type problemer alle verk opplevde, i Vestfold spesielt det høytliggende Konnerudverket med sine få elveløp og utfordringer med  vannmagasinering.

               Men ikke for milde vintere! For dette var årstiden for  viktig og travel langtransport i innlandet av bl.a. av varer inn, malm, trekull og div. varer til verkssamfunnet, og uttransportering av verksproduktene. Da var det viktig med tilfrosne myrer, vann og elveløp, og snø, men ikke for mye, kort sagt godt sledeføre. Eidsfos-verket, et god stykke inne i Vestfold, hadde ″vær-problemer″ av denne typen.

 

*Stavnsbånd til skog og vann.

Bergverk er og var stedbundne virksomheter. I et førindustrielt samfunn med svak infrastruktur for transport, og ingen for overførsel av energi, ble naturlige klynger av malm, skog og vann, les fossekraft, bestemmende for hvor et bergverk kunne tas opp. Disse stedene var det ikke så mange av, spesielt ikke i Vestfold, noe antallet verk indikerer.

Av største viktighet var tilgang på skog og fossekraft som sammen utgjorde verkenes energibase.

Skogproduktet trekull var så å si enerådende i vår periode som brensel og reduksjonsmiddel[11] i smelteovner og smier. Vannhjulene var verkenes viktigste motorer for oppheising av malm, gruvelensing og drift av knuseverkene.

*Malm og malmtransport

Hva med produksjonsfaktoren malm? Den var avgjørende i en startfase, men hvis de lokale malmreservene ble uttømt eller viste seg utilstrekkelige, f.eks. for et verk i vekst som Fritzøe, oppstod behov for ekstern tilførsel. Og malm var jo den eneste innsatsfaktoren som kunne flyttes, i motsetning til bergverket selv, fossen og skogen. En masseberegning viser dessuten at det bedriftsøkonomisk var mest fornuftig å frakte malm til kull enn omvendt, ikke minst for produksjonen av tidens vanligste jernprodukt, smibart stangjern. 

Produksjon av stangjern. Trekull/malm. Volumer og vekter. Snittverdier.

	Trekull/vekt	Malm/vekt
1 tonn stangjern	42 m3/6,3 tonn	2,2 m3/4,4 tonn

 

Tabellen viser for det første at det med god margin var lønnsomt å frakte malm til kull for stangjernsproduksjonen, og dessuten at produksjonen var uhyre trekullkrevende. Som den eneste aktuelle energibærer til smeltingen, var trekullene de gamle bergverkenes akilleshæl.

En kvantifisering av ″trekullproblemet″: Ved Fritzøe Jernverk var det gjennomsnittlige årsforbruket av trekull i årene 1800-1804 30.300 lester [57570 m³], dvs. at det måtte hogges vel 60.000 m³ tømmer hvert år[…]Til hogging av virke, bygging og brenning av miler og transport av kull gikk det da med ca 186.000 dagsverk, eller ca 900 årsverk à 210 dager[…] Pr produsert tonn stangjern kan en regne 20-25 hestelass trekull [a 1,9 m³] (Bjørvik. Notat).

     Når vi så legger til all malmtransporten fra Arendalsfeltet (se nedenfor), og utskipningen av ferdigvarer, aner vi et førindustrielt jernverks store transportbehov.

Frykten for trekullmangel var en permanent hodepine for verkseierne, også ved våre tre verk. Ikke rart at de største bygningene på jernverkene var trekullmagasinene. Best å sikre seg, for bøndene var ikke alltid til å stole på når det gjaldt de pliktmessige leveringene til verkene. I en utblåsning  sier en forbannet og fortvilet jernverkseier at han: ”…ikke finner annet blant disse folk enn uvillige, egennøtti­ge, ufornøydelige og udøktige bønder". Bøndene var ellers en gruppe man ikke lyttet til, de var uten noen som helst politisk innflytelse, ja, det sies at de nærmest ble betraktet som en naturressurs.

*Arendalsfeltet. Jernverkenes sareptaskrukke

Jernverksnæringens sterke vekst på nedre Østlandet på 16- og 1700-tallet med over 20 nyanlegg (dvs. omtrent alle jernverk i Norge) er utenkelig uten å ta i betraktning tilgangen på malm fra det såkalte Arendalsfeltet som strakte seg langs kysten fra Fevik til Tvedestrand, og var landets viktigste jernmalmfelt.

Både for Eidsfos og ikke minst Fritzøe var den gode og rikelige arendalsmalmen helt avgjørende for driften. Mye jernmalm ble også hentet fra Langøygruvene utenfor Kragerø.

Man regner med at 2/3 av all malm til de norske jernverkene kom fra Arendalsfeltet. Og den som forsynte seg aller grovest var greven i Larvik. Allerede i 1680- og 90-årene fikk han hånd om flere av de største og rikeste gruvene i området, i tillegg noen av gruvene på Langøy, der greven for øvrig kom i grenseklammeri med Bærums Jernverk.  

               På det meste hadde han 70-80  gruvearbeidere i sving ved sine gruver i denne malmprovinsen.

               Med den lett tilgjengelige malmen i det kystnære Arendalsfeltet var man ikke ensidig bundet til den lokale malm. Denne muligheten ga sterke vekstimpulser til næringen på 16- og 1700-tallet. Nå kunne man utnytte de forskjellige områders komparative fordeler - Østlandet hadde først og fremst skog og vannfall, Sørlandet hadde først og fremst malm. Ved denne regionale arbeidsdeling økte også verdien av våre naturressurser i nasjonaløkonomisk forstand.

 Om det er vanskelig å forstå at det kunne være lønnsomt å skipe malm med seilbåt og primitive laste- og losseinnretninger fra arendalsområdet til verk som lå langs oslofjordkysten, blir det nesten umulig å forstå at et innlandsverk som Eidsfos fant det regningssvarende å skaffe seg store mengder malm fra Arendalsfeltet. Men kilder viser at Eidsfoss f.eks. midt på 1700-tallet fikk 30-50 % av malmen sin fra Arendalsfeltet.

Malmen ble fraktet enten til en malmbrygge i Sande, eller til Drammen. Fra Sande ble malmen fraktet til verket med hest og kjerre på dårlige veier, eller helst vinterstid med slede. Ved skipning til Drammen ble malmen lastet over på elveprammer, trukket opp til Vestfossen, derfra til Eikern landeveien, og derfra igjen på lektere til verkets masovn på Eidsfoss.[12] En transport til lands og til vanns på ca 250 km med i alt 5 omlastinger. Ganske utrolig! 

*Motivasjon.

 Det var mange grunner til å starte opp med bergverk på 16- og 1700-tallet. Og mange grunner til ikke å gjøre det.

Bergverksgründere måtte ha mye “guts“. For bergverksdrift var en risikofylt og kapitalkrevende virksomhet med et behov for privat ansvarlig kapital av ganske ukjent størrelsesorden i datidens samfunn. Og knapt noen virksomhet, før eller siden, har vært så kompleks med så mange ulike oppgaver og utfordringer som det var å drive en industriell virksomhet som et bergverk i et førindustrielt samfunn, bl.a. var kreditt- og betalingsformidling dårlig utviklet/ikke eksisterende i vår periode. Og i tillegg til selve verket måtte det gjerne anlegges et verkssamfunn med bl.a. bolighus, kirke og handelsbod på stedet. Og så skulle det finnes fagfolk.

På oppsiden må nevnes tidlig nytids sterkt økende etterspørsel etter metaller: Sølv til utmynting, kobber til forhuding av båter og taktekking og ikke minst jern til militære formål som følge av tidens mange stridslystne europeiske stater og maktsøkende fyrster.

Dessuten rådet det på 15-, 16- og 1700-tallet forestillinger om at Norge og Norden var usedvanlig rikt på metall. Fjellene våre var nærmest for skattkister å regne.

En som hevdet dette med styrke, var 1500-talls legen og forskeren Paracelsus, med tallrike følgere, også i Norge, gjennom mange hundre år. Han lærte at fjellene i nord i verden var mye rikere på metall enn andre fjell. Og i 1758 skrev en Jacob Langebek, kongelig arkivar, kildegransker og kritiker, altså en lærd mann med utsyn til tidens kunnskapsfronter:

“Er det voveligt, at bifalde de Philosophers Mening, som vilde vide, at Nordens Jord indeholder flere Metaller, end den øvrige Verden, saa kan man dog vel med den lærde Sperling holde det for en Sandhed, at i Norden findes saa stor Mængde af Metaller, at der ikke haves Folk nok til at opsøge og drive dem alle…"

Norge var, kort sagt mulighetenes land på dette området, slik også bergverksentusiasten og grunnleggeren av norsk bergverksnæring, den proaktive Christian 4. (konge 1588-1648), så det. For i kjernelandet Danmark var det jo små muligheter – selv om han prøvde å finne metall også der.

Så bergverkene var den næring som stod kongemakten nærmest og i enevoldstiden hadde kongens positive oppmerksomhet. Bl.a. ble verkene tildelt cirkumferenser[13] og avgiftsfrihet som oppstartpakke de første driftsårene.

Altså en næring i medvind i dansketiden.

*Greveverkene.

De grevelige verkene, Frizøe og Konnerud, var to svært heterogene størrelser, men med en ting felles: Begge grevenes bergverksengasjement endte med knall og fall, om enn på svært ulikt vis.

Larvik-grevens grevskap med Fritzøe-verket ble solgt til kongen i 1805 for å sanere gjeld etter flere generasjoners tøylesløst pengeforbruk. Kreditten syntes å være uuttømmelig. For en greve kunne jo ikke gå konkurs, tenkte man.[14]

Grev Wedel solgte til slutt Konnerudverkets maskiner og bygninger på en stor auksjon i 1777 etter nedleggelsen i 1770. Verket hadde vært et utgiftssluk – det gikk neppe noen gang med overskudd. Samlet totalt tap for Wedel-familien av engasjementet i Konnerudgruvene er beregnet til 103000 riksdaler, eller ca. 50 millioner kroner i dagens pengeverdi.[15]

 

*Avvikling.

 De gamle jernverkene, til tider en svært profitabel geskjeft, ble nedlagt i løpet av to tiår fra 1865. Da masovnen ble slukket på Eidsfoss i 1884 var det det nest siste av de klassiske jernverkene som ble nedlagt i Norge. Fritzøe ble nedlagt i 1868.

            Hvorfor ble, i historisk perspektiv, “plutselig“ nær sagt alle verkene nedlagt etter bransjens 260 år lange virksomhet i norsk næringsliv? Man manglet jo hverken malm, skog eller vann. Som forklaring er det pekt på at verkene ble rammet av en lønnsomhetskrise på grunn av sterkt fallende jern/stålpriser, stigende trekullpriser og et høyt norsk lønnsnivå.

Men det er også pekt på at verkene viste for svak evne til å utnytte tekniske nyvinninger, og at gruvedriften  gjennomgående var lite rasjonell. Den gamle høyteknologiske næring ble forbigått av utviklingen. “Verk i tiden"  ble “verk i fortiden“.

Et interessant spørsmål er hvorfor ingen norske verk, heller ikke det store Fritzøe, satset på bessemering[16], den nye stålfremstillingsteknologien, slik en del jernverk i Sverige gjorde i siste tredjedel av 1800-tallet. Dette spørsmålet har vært lite diskutert blant historikerne, men så er det vel gjerne mer meningsfullt å forske på det som har skjedd, enn på det som ikke har skjedd.

 

Sammenfatning på verksnivå

*Fritzøe jernverk 1640-1868

• Grunnlagt 1640(42?) av godseier Niels Lange på vestsiden av Farriselva som et av de første varige jernverk i Norge. Fallhøyde fra Farrisvannet 22 m som ga grunnlag for vannhjulsdrift.

• 1670. Jernverket kjøpt av Ulrik Fredrik Gyldenløve som året etter ble greve i det nyopprettede Larvik grevskap, og som jernverket ble en del av.

Gyldenløve var en ambisiøs herremann, og som Norges stattholder (visekonge), kommanderende general, og ikke minst kong Christian 5.s halvbror var han særdeles godt posisjonert i datidens samfunn for å realisere sine ambisjoner om å innordne grevskapets ressurser i sine egne planer, som bl. a. omfattet å revitalisere det nå forfalne Lange-verket.

Han satset på levering til forsvaret, særlig marinen. Verket ble en viktig del av “det dansk-norske militær-industrielle kompleks“ for å bruke et uttrykk fra vår tid.

• Grevens maktfylde i området manglet sidestyk­ke her i landet. Han dominerte det økonomiske liv i grevskapet, og pliktkarakteren i bondearbeidet var sterk.

• Jernverksvirksomheten ble etter hvert spredt til skogrike områder i distriktet.  Bl.a. fikk Barkevik (litt nord for Helgeroa) og Moholt i Siljan egne masovner.

•Tok mesteparten av sin malm fra Arendalsfeltet. 

• Fritzøe ble Norges klart største jernverk og sto for tilvirkning av omtrent en femtedel av den samlede jernproduksjonen i landet. 

•Bergverket var pengemaskinen i grevskapet. 

•1805. Greven må selge grevskapet m/jernverket til kongen, som i 1835 selger det til dansken Michael Treschow.

 • 1841. Suksess med første norske jerneksport til USA, 25 tonn stangjern, snart under betegnelsen ”Norway Iron”, kjent som 1. klasses kvalitetsjern.

• 1868. Jernverket nedlegges. Fossekraften ble syv år senere utnyttet til drift av tresliperi. 

• Eiere: Lange (1640-1670), Larvik-grevene (1670-1805), danskekongen (1805-1817), “grevlingene“[17] (1817-1835), Treschow (1835 -)

Masovnen. Stor sjaktovn for produksjon av råjern. Masovnen brant uavbrutt i opptil flere år og krevde døgnkontinuerlig arbeid. De gamle masovnene var  9-10 m høye, moderne masovner er opp til 80 m høye. Ovnstypen har en historie tilbake til 1200-tallet i Europa. Første dokumenterte masovn i Norge kom i 1622, mens landets siste (trekullfyrte) masovn ble nedblåst ved Næs Jernverk (Tvedestrand) i 1909.

*Eidsfos jernverk 1697-1884? (se note 2)

• Grunnlagt 1697 som et bestillingsverk fra Christian 5. for å sikre seg størst mulig jernproduksjon i sitt rike under opptakten til den store nordisk krig (1700-1721). Tatt opp av Caspar Herman Hausmann, Gyldenløves yngre halvbror, dansk-norsk general mm.

Verket falt inn i en anleggsbølge på i alt 9 nye jernverk (+ en rekke andre verk) i en 20-årsperiode rundt år 1700. Den nye næringen etablerer seg nå bredt i Norge.

• Verket lå ved den korte Eidsfosselva mellom Bergsvannet og Eikern. Fallhøyde i elveløpet 17 m, tilstrekkelig for vannhjulsdrift av én (to?, jfr. note 2) masovn(er).

• Fikk sine driftsprivilegier av Jarlsberg-greven, og ikke av kongen som andre verk, og var i dansketiden under grevelig administrasjon.

• Jevn produksjon av standardproduktene stangjern og støpejern (særlig til ovner), samt periodevis stål.

• Eidsfoss var landets 4.- 5. største jernverk av et antall på noe over 20, med ca 1/3 av Fritzøes jernproduksjon.

• Transportproblemer pga. sin innenlands beliggenhet, tynget driften og lønnsomheten.

• Verket gikk konkurs i 1880, masovnen blåst ned i 1884 (?, jfr. note 2). Fortsatte etter nedleggelsen som jernstøperi basert på importert jern.

• Eiere: Foruten Hausmann har 2 enkeltpersoner, 2 familier og 2 interessentskap vært inne på eiersiden. Tross sine mange eiere synes Eidsfos å ha drevet uten driftsavbrudd gjennom sine 187 (?) år som bergverk.

 

*Konnerudverket. 1. driftsperiode (1730-1770)  

• 1731. Verket grunnlagt ved kongelig privilegiebrev etter at gruvedriften var satt i gang året før.

• Allerede det svært sammensatte malmgrunnlaget (sølv, kobber, bly og sink) bar bud om en krevende drift. Verket led periodevis under vannmangel og stadige stridigheter med bøndene vedrørende trekull-leveransene, og viktigst, malmreservene viste seg snart fattigere enn først antatt, og ble den viktigste årsak til den ulønnsomme  driften.

• Et trolig noe under middels stort verk etter norske forhold.  

• 1770. Verket nedlagt og solgt oppstykket på auksjon i 1777. (Se også avs. Greveverkene)

• Eiere: Jarlsberg-greven var den sentrale aktør i verkets historie, dels som eneeier, dels som partisipant i 2 partisipantskaper.[18]

Sluttbemerkning: Hvorfor satset grev Fredrik Anton Wedel, etter flere mislykte ″business″-prosjekter, på bergverksdrift i 1730? En kan skimte to motiver: For det første var bergverksdrift den nye vin – i hundreåret etter 1620 ble det etablert bergverk “overalt“, bl.a. på Eidsfoss i hans eget grevskap; for det andre tyder mye på at han så med misunnelse på den skattkiste Larvik-greven øste av. Kunne han håpe at et bergverk kunne gi ham samme posisjon og inntekt i Jarlsberg som Larvik-greven hadde av sitt verk?

Og hvorfor ga han ikke opp tidligere etter alle tilbakeslagene og de årelange tapene på Konnerud? Kan det skyldes det gamle “bergmannshåpet“, drevet av optimisme, men ofte også av fortvilelse? Håpet om å finne “den rike åre, hvorfra de skjulte rikdommer strømmer“ - bare en fortsatte litt til.

Konnerudverket 2. driftsperiode (1851-1913)

Noe i periferien av historien om bergverksdriften i Vestfold, finner vi forsøksdrift på Konnerud i tre adskilte tidsrom innenfor 2. driftsperiode.

I tur og orden ble det, i regi av engelske, belgiske og franske selskaper (ikke enkeltpersoner, som var det vanlige), forsøkt med eksport av bly- og kobbermalm, eksport av halvfabrikatet sinkslig, og med tilrettelegging for sinkproduksjon ved hjelp av elektrisitet. Sistnevnte prosjekt omfattet også anskaffelse av landets første flotasjonsverk[19]. Med Konnerud 2. fikk Vestfold helt på tampen av sin bergverksepoke også en bit av den nye tid i bergverksnæringen.

Troen på Konnerudkollens malmreserver var slitesterk. Men drømmer og håp om malmrike ganger støtte helt fra Wedels tid på den samme realitet: Feltet var nok rikt på malmer av forskjellig slag, men alle var for fattige for varig lønnsom drift, og de gikk ofte “i veien“ for hverandre når det kom til oppredning og smelting.

  Først i 1942, nesten 30 år etter at verket ble nedlagt, ga man opp å finne store verdier i berget. Bergmannshåpet hadde - og har - gode livsvilkår.

 

Sluttbemerkning til “Konnerudverket“.

Historien om Konnerudverket, er såpass usammenhengende at man ikke kan snakke om én bedrift, men heller om fem bedrifter, hver med sine eiere og driftskonsepter.

Det eneste som binder historien om bergverksdriften her sammen, er den topografiske formasjonen Konnerudkollen, og alle malmene som fantes der. Så får vi ta til etterretning at  bedriftshistorikerne som har dokumentert all bergverksvirksomheten i fjellpartiet, har gitt sin bok navnet Konnerudverket (se litteraturlisten).

Som enhet betraktet har Konnerudverket ingen paralleller i norsk bergverkshistorie med drift på så mange forskjellige malmer, sine mange og til dels svært lange hvileperioder, og sine mange eiere, både norske og utenlandske. Det er en outsider i den norske bergverksfloraen, men med det til felles med mange andre verk at det økonomisk gikk svært dårlig. Med vår kunnskap i dag, må konklusjonen bli:  Det burde aldri vært bergverksdrift på Konnerudkollen.

 

Sammenfatning på *fylkesnivå

• Det har vært regulær bergverksdrift i Vestfold over en periode på 273 år (1640 (Fritzøe) - 1913 (Konnerud 2))

• En kan anslå at:

-            det totalt ble utført ca 60.000 årsverk ved våre tre bergverk. I tillegg kom det omfattende bondearbeidet (trekullbrenning, transport mm) som beløper seg til mange tusen årsverk totalt, men som vi ikke har noen sikre tall for. (Jernverkene hadde gjerne flere bønder enn arbeidere “i sitt brød“).

-            bergverkene tilførte vestfoldsamfunnet brutto arbeidsinntekter på (omregnet) rundt 100 millioner kroner årlig, dertil verdien av bondearbeidet.[20] 

Uansett usikre tall er det klart at bergverksdriften betydde arbeid og relativt gode inntekter til hundretalls familier, rundt om i vårt fylke gjennom svært mange år.

               Her kan tilføyes at bergverksnæringen gjennom sin pengeøkonomi, sin spissteknologi og sin industrielle driftsform bidro til utviklingen og moderniseringen av vestfoldsamfunnet.

Bøndene ble, gjennom sitt arbeid for verkene, trukket inn i en pengeøkonomi som gradvis avløste naturhusholdet og ga grunnlag for økt velstand og et mer variert, innkjøpsbasert forbruk. Og med verkene vokste det fram egenartede miljøer basert på en ny økonomisk, sosial og teknologisk virkelighet med store, kapitalintensive virksomheter, en teknologipreget produksjon, fremmedfolk i arbeidsbelegget og framveksten av en arbeiderklasse med en særegen kompetanse og fortrolighet med et industrielt driftsregime. I historieveven finner vi her tydelige tråder til vår egen tid. 

 

Sluttkommentar

Vestfold ble aldri noe utpreget bergverksfylke, men “kompenserte“ i noen grad med Fritzøe jernverk som var landets desidert største. Og kanskje stod Fritzøe, sammen med Eidsfos, som det er hevdet, for så mye som 1/3 av norsk jernproduksjon fra slutten av 1600-tallet til de gamle jernverkene ble nedlagt 200 år senere.[21]

I så fall er det dekning for å hevde at fylket i den førindustrielle perioden var landets betydeligste jernverksfylke målt etter produksjonsvolum.

Med dette bidraget kan vi vel også tillate oss å si at Vestfold har hatt nasjonal betydning i norsk bergverkshistorie.

 

Litteratur og nettressurs

Berg, Bjørn Ivar og Nordrum, Fred Steinar 1992. Historikk og kulturminnevern.

Norsk Bergverksmuseums skrift nr. 7.         

Bjørløw-Larsen, Jo. Sellæg 2002. Konnerudverket. Bergverket i Drammen.

Bjørvik, Tor 1998. Jernverkene. Norges mest transportkrevende industri med

   Fritzøe Jernverk, Larvik, som eksempel. (Notat)

Jarlsberg og Larviks amt 1814-1914. En oversikt over amtets økonomiske

    utvikling i de sidste hundrede aar. 1916.

Langebek, Jakob. 1758. Anledning til en Historie om de norske Bergverkers Oprindelse og Fremvext. Mikkelsen, Per R. 2018. Bergverksfortellinger. Introduksjon til norsk

bergverkshistorie.

Rian, Øystein 1980. Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671- 1821.

Rinman, Sven. 1789. Bergwerks Lexicon. Första Delen [og] Andra Delen.

Thuesen, Gunnar 1961. Jernfremstilling i Norge i nyere tid,  i: Volund 1962.

Vogt, Johan H. L. 1908. De gamle norske jernverk.  NGU nr 46.

 

https://bergverkshistorie.no/

 

Våre bergverksmuseer er verdt et besøk! 

Norsk Bergverksmuseum, Kongsberg; Larvik Museum (Fritzøe); Eidsfoss Jernverksmuseum; Konnerudverket. Gruvemuseet.

Hovedmuséet for jernverk i Norge, Næs Jernverksmuseum, Tvedestrand. (Vannhjul, masovn mm)

 

Vestfoldarkivet i Sandefjord har som en nasjonal tjeneste opprettet Norsk bergindustriarkiv i 2019.