Hjularm

Hjularm/hiularm

 

Stenger av tre eller metall som forbinder hjulakselen (hjulstokken) på et vannhjul med hjulkransen og som overfører kraften som genereres ved hjulets omdreining til akselen.

 

Tradisjonelt var vannhjulet bygget med dobbelte korsarmer, eller hovedarmer, dvs. 2 X 4 armer som lå innbyrdes vinkelrett på hverandre på hver sin side av den firkantede del av hjulstokken, og boltet fast til denne. I toppen ble h. festet til ekstra solide lasker i ringen av hjullasker som utgjorde hjulringen.

            Ved større hjul (over 7-8 m i diameter) var det nødvendig med hjelpearmer mellom hovedarmene for å styrke og stabilisere hjulet.

            Kjerraten som bestod av to sammenslåtte hjul, hadde i tillegg et sett armer i midten, dvs. den hadde i alt 12 hovedarmer.[1]

            H. skulle helst være av god, langtørket gran som gav lette, men sterke armer. 

En kilde opplyser at h. var 20 cm i firkant.[2]

            Akselkranser av jern som kom på begynnelsen av 1800-tallet, ga et nytt hjularm-arrangement med armene montert som eiker ut fra hjulstokken og med hjelpearmer som skråstrevere mellom hovedarmene.

 

Konstruksjonen med dobbelte korsarmer ble gjerne foretrukket bl.a. fordi det var lettere å få helt runde hjul enn der hvor armene gikk gjennom stokken. Dobbelte korsarmer ga derfor en god og regelmessig gang med redusert slitasje på hjulreisverket, akseltappen osv.. De utenpåliggende hovedarmene bidro også til å styrke hjulstokken. Av argumenter mot disse hjulene kan nevnes at det mellom alle disse h. vinterstid lett kunne samle seg is som gjorde hjulet tyngre og tregere og som det var vanskelig å hugge bort, særlig hvis hjulet var lite.

            Støttearm-arrangementet synes ikke å ha fulgt noe fast mønster, men ble trolig bygget inn etter hensiktsmessighetsvurderinger i det enkelt byggeprosjekt, eventuelt etter lokal tradisjon på stedet eller slik byggmesteren var vant med. Et fellestrekk ved tilgjengelig tegninger og i øvrige kilder er at hjelpearmene ble anlagt på begge sider av hjulkransen med likt antall på begge sider og med toppfeste i kransen. Et vanlig arrangement var å bygge inn støttearmene midt mellom hovedarmene, slik at også støttearmene (4) kom til å stå vinkelrett på hverandre.

            Akselkransene medførte flere fordeler. Armene ble nå montert nede i åpninger/fordypninger som ga sidestøtte alle veier, altså et mer stabilt feste enn når de ble boltet fast utenpå en hjulstokk satt sammen av tømmer. Videre ble h. nå bare så vidt radien av vannhjulet mot tidligere diameteren på hjulet. Kortere armer montert i eikeformasjon direkte ut fra hjulakselen tillot et høyere antall armer og bygging av større og kraftigere hjul.

Rene jernhjul som kom rundt midten av 1800-tallet, er ikke kjent fra Norge. Armer, hjulstokk og hjulkrans var fortsatt av tre.

Fotnoter

1. Hvis bremsehjulet var plassert mellom de to vannhjulene (som ved Kongsberg Sølvverk), ble antallet h. økt, trolig med 4.
2. Brünnich 1804:32.