Raffineringsovn

Raffineringsovn/raffinerovn/raffineringskjele

 

Flammeovn for raffinering av råkobber, hhv svartkobber/garkobber

 

Sikker kunnskap om bruk av flammeovn for raffinering av råkobber etter bessemering har vi bare fra Rørosverket.[1] Produktet ble kalt raffinadekobber, eller raffinert kobber, og holdt vanligvis over 99 % Cu.

Den første r. ved Røros Kobberverk synes å ha vært bygget som en tradisjonell flammeovn med et lukket, hvelvet smelterom med grunn herd og et hosliggende fyrrom, adskilt med en liten forhøyning, kalt flammebro. Oppvarmingen/smeltingen av godset skjedde både direkte ved flammene som strøk over godset, og indirekte ved stråling fra ovnens tak og vegger. Fra smelterommet trakk avgasser og flammer ut gjennom en kanal til pipa. Smelterommet hadde for øvrig en innblåsningsåpning for oksygen og en arbeidsåpning for polingen.

Ifølge en tysk kilde fra mellomkrigstiden består herdsålen i en r. vesentlig av kvartssand, eventuelt blandet med opptil 20 % ildfast leire eller slagg som brennes inn i herdfundamentet. Da herden vil suge til seg metallisk kobber, blir det anbefalt å mette den med rent kobber før raffinering for å forebygge at raffinadekobber blir forurenset.[2] Det er ikke kjent om dette ble gjort på Røros.

Grunnet tekniske problemer ble ikke r. tatt i bruk ved Røros Kobberverk før i 1889, to år etter at hyttedriften ble lagt om til bessemering. Året etter ble det bygget en ny og større ovn. Mens de første ovnene var kullfyrt[3], var den nye ovnen som ble installert i 1902, gassfyrt, senere ble den oljefyrt. Når man tar med flotasjon som ble innført midt på 1920-tallet, lå nå hovedtrekkene ved hyttedriften fast til 1953 da driften i smeltehytta ble innstilt etter en brann.

Bruk av flammeovn til garing av svartkobber er kjent fra Seterå hytte (Tydalsverket) i 1860-årene[4], og til garing/hammergaring fra Leren Valseværk i 1840,-50 og -60-årene[5]. Garing med gassflammeovn ble forsøkt ved Rørosverket en kort tid rundt 1850.[6]

 

En beskrivelse av flammeovnen ved Leren gir følgende opplysninger: Ovnen er fyrt med steinkull og hadde framoverhellende herd. Herdbunnen består av en svært fint siktet blanding av 6 deler mel av ildfast tegl, samt en del hollandsk pipeleire.  Blanding fuktes med vann før innstampningen (som skjer med en liten konveks jernmorter) så mye at man der av med vanskelighet kan lage en ball med hendene. Denne redning legges på en varsomt tilpakket bedd av tørt ildfast teglmjøl. Hver redning pleier å vare 8 a 10 smeltninger med noen mindre reparasjoner underveis. Ovnens hvelv er 9 " tykt og utmurt med ildfaste tegl. En slik ovn pleier å holde 2-3 år.[7]

Se også flammeovnsraffinering, bl.a. med tidligere hyttearbeider Ole Sorkens redegjørelse for arbeidet ved r. på Røros i årene fram til nedleggelsen i 1953. Her finner man også en nærmere beskrivelse av ”smigaringen” ved Leren valseverk.

"Raffineringskjele" ble brukt av hyttearbeiderne på Røros.

Spleisovn var en spesiell type flammeovn for oksiderende raffinering av blyholdig og lettsmeltelige kobberprodukter. Ovnen har trolig ikke vært i bruk ved norske kobberverk, kanskje ved Kongsberg Sølvverk.

Fotnoter

1. Ved de øvrige tre verk som arbeidet med bessemering i Norge er Sulitjelmaverket godt dokumentert, uten at man kjenner til noen r. – alt råkobberet ble nok raffinert i utlandet. Det tredje, Birtavarre-verket i Nord-Troms, er svakere dokumentert og det er derfor vanskelig å si noe sikkert om evt. raffinering ved dette verket som for øvrig bare ble drevet i kort tid (1898 -1919). Ved det fjerde, Åmdalsverket i Telemark, kjenner vi p.t. bare til at det tidlig ble installert utstyr for bessemering som i første omgang bare var i drift en kortere periode.(Vogt 1895 (317):116). Intet kjent om raffineringen.
2. Ullmann 1932,bd7:201.
3. Holmsen 1945:8.
4. Rø 2010:6.
5. Espelund 2005 (229):78. Valseverket hadde i 1847 "…2 Flammeovne for Kobberets Raffinering,…". Det raffinerte kobberet var nok utelukkende til internt bruk som råstoff for verkets produksjon av kobberplater. Råstoff for denne raffineringen var svartkobber og garkobber fra andre verk, bl.a. Rørosverket (Eggertz 1849:31).
6. Dahle 1894:383. Det tilføyes at hytteskriver Johnsen ville gå tilbake til den gamle metode med den begrunnelse at den gav ubedragelig "udvortes Kjendetegn paa Kobberets Bonitet".
7. Eggertz op.cit:31,32.