Artikkelen er en lett bearbeidet utgave av et foredrag holdt på Gilså i Meråker 24.7.2010.
For kildehenvisningene vises til Litteraturliste.
Da Selbo kobberverk ble tatt opp i 1713, var det det siste av fire kobberverk som ble tatt opp i perioden 1692 -1713. I tillegg ble det i dette tidsrommet igangsatt hele 6 jernverk. Vi kan altså snakke om en anleggsbølge på bergverkssektoren rundt århundreskiftet 1700.
Med tillegg for de kobberverkene som sto igjen etter 1600-tallets mange nedleggelser var Selbuverket et av en relativt liten håndfull kobberverk da det startet opp.
Etter hvert skulle verket vokse til et etter norske forhold betydelig verk, og kan regnes som nr 3 av de tradisjonelle kobberverkene målt etter mengde produsert garkobber. Bare Røros og Løkken kom foran. En beregning gjort av den samlede salgsverdien av kobber og svovelkis fra 1600-tallet til 1903 viste at Selbuverket var 3. størst i "det Trondhjemske" med ca 6 %, etter Løkken med ca 10 % og med Røros tronende på topp med hele 57 %.
Etter at Lillefjellgruven ble satt i produksjon, ble verket også et av de aller mest lønnsomme med utbytter på over 100 % i toppårene like etter århundreskiftet 1800, før vi kom i krig med England etter Flåteranet i 1807. Samlet utbytte for hele perioden 1713 til verket ble nedlagt i 1895 er beregnet til mellom 28 og 42 %. Selv det lavest tallet gir et meget respektabelt overskudd når en tar i betraktning at verket gikk med underskudd i de første 50 årene fram til ca 1760.
På mange måter kan en si at det som holdt liv i verket i disse første tiårene var det urgamle bergmannshåpet, drevet av optimisme, men ofte også av fortvilelse. Man drev på forhåpning som man sa: Ble malmen dårligere, ja da ble den sikkert bedre dypere ned. Var det ikke noe i dette skjerpet heller, da får vi forsøke et nytt. Eller som en nøktern materialforvalter ved et Årdal kobberverk skrev på begynnelsen av 1700-tallet: "... da Bergmands Haab aldrig hviiler, men jager alt ned i det saa kaldede Ewige Teüffe" [dyp].
Som et av landets mest vidstrakte kobberverk hadde Selbuverket særlige utfordringer på transportsiden. Avstanden mellom verkets tidligste gruver i Gammelgruvefeltet og hovedkontoret m/hytte nærmere Selbu sentrum var ca 2,3 mil, og da gruvedrift ble tatt opp i nabobygdene Tydal, Meråker og Holtålen, økte strekken i virksomhetsområdet til 5 -7 mil.
Et grovt anslag tilsier at Selbuverket ved sin største utstrekning i 1770, -80 og -90 årene opererte gruver og hytter over et område på ca 1300 km2, eller tilsvarende arealet på Meråker kommune i dag.
Selv om det etter hvert ble anlagt kjøreveier i de viktigste ferdselsruter innen- og utenfor gruvefeltene, var kløv om sommeren og slede om vinteren gjennom store deler av verkets historie de viktigste transportmidler.
Uansett var transporten i høy grad prisgitt vær- og føreforhold.
Og transportkostnadene må ha tynget sterkt i verkets regnskaper.
For å illustrere transportbehovet kan en ta som eksempel malmtransporten fra verkets gruver til Selbu smeltehytte. Fra 1717 til 1770 ble det transportert i alt 27000 tonn malm til hytta i Selbu. Regner en for enkelthets skyld at all malmen ble transport med slede på vinterføre og at et sledelass malm tilsvarte en standard malmtønne på 500 kg, får en 54.000 sledelass. Beregner en så avstanden til gruvene i Selbu til 20 km og mellom Meråker- og Tydalsgruvene til gjennomsnittlig 50 km, får man et behov på mellom 1 og 2 millioner transportkilometer bare for denne transporten.
I tillegg kom så transport av alle andre varer og produkter, samt den mange mil lange eksterntransporten til Trondheim av ferdigproduktet garkobber som til langt ut på 1800-tallet vanligvis ble fraktet med kløv á standard 120 kg pr last. Med en samlet produksjon på noe over 7000 tonn garkobber, blir dette over 58000 kløvlass, hvis vi for illustrasjonens skyld regner at alt garkobberet ble kløvet.
Transportkaravanene av hester og folk, vogner og sleder må ha satt sitt tydelige preg på bygdene der ferdselsveiene gikk mellom gruver, hytter og havner.
Med sine utfordringer på transportsiden kan en regne med at tiltak for å redusere det samlede transportvolum har vært løpende vurdert av verkets eiere. Trolig kan både anleggelsen av Gilså og Tydal hytte samt hele den meget særegne overflyttingen til Meråker settes inn også i dette perspektivet.
Lokal smelting av malm til svartkobber, som man bedrev ved disse hytter så lenge Selbuhytta var i drift, reduserte nemlig volumet som skulle transporteres med ca 90 % i forhold til malmvolumet. Slik vurdert kan utviklingen av Selbuverket også ses som et eksempel på at "transport" i denne sammenheng ikke bare var en ren kostnadsfaktor, men også bestemmende for hvor et verk ble lagt og hvordan det ble organisert.
Så langt for det som særmerker Selbuverkets historie.
Men hvor spesielt var verket? For å kunne svare på det, må vi heise opp et bredere bergverkshistorisk bakteppe.
De gamle bergverkene fremsto i seg selv som noe særegent i den norske næringsstrukturen - som industrielle bedrifter i et førindustrielt samfunn. Denne spesiell posisjonen skapte en rekke problemer for driften, ikke minst var mangelen på etablert infrastruktur en utfordring for en så sterkt transportdefinert virksomhet som gruvedrift. Det dreide seg alltid om store og tunge volumer som gjerne skulle fraktes over lengre avstander. Det dreide seg om malm, halvfabrikata som svartkobber, ferdigprodukter som garkobber, trekull/koks/steinkull, setteved til fyrsettingen, røsteved til kaldrøsting og venderøsting, gruvetømmer osv). Vi har akkurat antydet hvilke volumer vi her snakker om. For å løse sitt enorme transportproblem var verkene helt avhengig av ressursene i bondesamfunnet, hest og mann, vogn eller kløv.
Integrasjonen med bondesamfunnet ble ytterligere forsterket ved verkenes avhengighet av skogprodukter, spesielt trekull som brensel og reduksjonsmiddel i smelteprosessene.
Intern og ekstern verkstransport og ofte også brenning av trekull var bondearbeid. I tillegg hadde verkene behov for andre produkter som ofte ble levert fra bondesamfunnet. Dette kunne være huder til blåsebelger, tjære til impregnering, leire til ovnsinnredningen, talg til belysning og smøring, trematerialer til husbygging og annet.
Egentlig kan vi enkelt og greit konkludere med at hvis bøndene sviktet, stoppet produksjonen ved verket.
Bøndenes monopolsituasjon ble motvirket av en aktiv statlig preferansepolitikk med tildelinger av privilegier og cirkumferenser til verkene som fikk rett til skog og arbeidskraft "til en rimelig penge" som det ofte ble uttrykt. Bøndene ble dermed formelt sett underlagt et tvangsregime som bidro til å skape mer balanse på det som i utgangspunktet var et selgers marked. Bøndene synes å ha avfunnet seg med dette. Når det ble vanskeligheter, var det som regel prisen, ikke plikten som var problemet.
Et annet fellestrekk ved de klassiske bergverkene var den vertikalt integrerte produksjon, dvs at råvareproduksjon (gruvedrift) og videreforedling (smelting) var kombinert i samme foretak.
Produksjonen foregikk også innen et relativt avgrenset område, verket var også integrert i geografisk forstand.
Et særkjenne ved de gamle bergverkene var således at de hadde en langt sterkere lokal forankring enn vi kjenner fra dagens industri.
Også prosessteknologien lå fast. For kobberverkene snakker vi da om en svært tidkrevende, arbeidskrevende og brenselskrevende prosess, kalt femtrinnsprosessen hvor kobber ble fremstilt gjennom en serie pyrometallurgiske operasjoner som omfattet to røstinger og tre smeltinger.
Det vil føre for langt å gå inn på de enkelte trinn i denne prosessen her, men man kan få et visst inntrykk av hvor ressurskrevende denne prosessen var, når man tar i betraktning at allerede 1. trinn, kaldrøstingen i store hauger utendørs, gjerne tok rundt 6 uker under døgnkontinuerlig oppsyn. Og ikke minst gjør trekullforbruket inntrykk. Tallene her svinger nokså mye, men det høyeste jeg har registrert er et forbruk på 227 m3 trekull pr tonn garkobber, (gjelder for øvrig Gilså hytte). For øvrig utgjør 227 m3 trekull 113 standard lass a 1 lest a 1,93 m3. Ofte tok man nok noe mer, opp mot 2 lester var kanskje vanlig.
Basert på mine tall kan en regne med rundt 150 m3/pr tonn, dvs 50-75 lass som et gjennomsnitt for trekullforbruket pr tonn kobber.
Den kostnadskrevende femtrinnsprosessen var selvfølgelig gjenstand for forbedringsforsøk, men verken forskning (Sverige) eller fiffige omreisende prosjektmakere klarte å rette ut den etablerte krokveien til kobberet og metoden var nærmest enerådende som produksjonsmetode i norsk kobberindustri gjennom 250 år fram til moderniseringen av industrien satte inn i slutten av 1880-årene.
Gruvebrytingen må for vår periode generelt karakteriseres som lavteknologisk med betydelig innsats av mennesker og hester (håndhaspel til vann- og malmfordringen, hestevandring og stollfordring med hånddrevne traller). Utover på 1700-tallet kom kruttet i vanlig bruk som alternativ til fyrsetting og tradisjonell bergbryting med hammer og feisel. Gruvemaskineriet ble utvidet med bruk av kjerrater (vendehjul) som på 1700-tallet ble en vanlig kraftkilde for vertikaltransporten ved kobbergruvene i Norge.
Problemet med vannhjulsdrevet maskineri var at det var nokså følsomt for klimasvingninger. Både langvarig tørke og sterk kulde førte som regel til driftstans både i hytter og gruver, noen ganger i flere måneder.
I det hele er det fascinerende å ta inn over seg hvor direkte avhengig man tidligere var av været også i en industriell virksomhet som bergverksdrift, både når det gjaldt produksjon og transport.
Kanskje kan man gå så langt som å si at natursvingningene i den førindustrielle periode hadde større betydning for et verks trivsel enn f.eks. konjunktursvingningene. Produksjonen måtte i alle fall planlegges og tilpasses årstidene. Legger man så til den permanente usikkerheten som var knyttet til malmgangenes underfundige vekslinger mot bergets ”evige dyb”, skogens gjenvekst og bøndenes ustadighet, kan man ende opp med en konklusjon om at man i de gamle bergverkene i bunn og grunn hadde nokså liten kontroll over sin virksomhet, i alle fall langt mindre enn det en industribedrift i dag ville vært komfortabel med.
På den annen side var problemer knyttet til spørsmål om produktutvikling og markedstilpassning nærmest fraværende. For kobberverkene var salgsproduktet hele tiden garkobber, eller kobber raffinert opp til en renhetsgard på 98-99 %. Produktet ble tatt hånd om av den enkelte deleier eller partisipant og svært ofte omsatt på det store kobbermarkedet i Amsterdam.
Organiseringen som partisipantskap var et annet fellestrekk ved kobberverkene, til forskjell fra f.eks. jernverkene som vanligvis var enmannsforetak, typen Carsten Anker på Eidsvold verk.
Et partisipantskap var en samling innskytere som eide og drev en gruve. Økonomisk ansvar og inntekter ble fordelt i forhold til antallet andeler, kalt kuxer. Som nevnt var det vanlig at partisipantene fordelte garkobberproduksjonen, som de så besørget solgt, i all hovedsak på utenlandske markeder.
I 1880-årene inntrådte et taktskifte i kobbernæringen basert på nye store funn i USA, og nye smeltemetoder. Dette førte til kraftig prisfall som tok knekken på gruver som ikke klarte å henge med i utviklingen, og/eller som drev på marginale forekomster, og/eller ikke hadde finansielle muskler evt. vilje til å satse på nødvendig utvikling og omstilling.
Med litt kjennskap til Selbuverket ser man raskt at verkets historie går nokså i ett med det bakteppet som her er trukket opp:
- Verket ble tatt opp i en periode med generelt stor interesse for bergverksdrift, ikke minst fra statens side. I myndighetenes "startpakke" inngikk tiendefrihet de først tre år, noe også Selbuverket nød godt av.
- Verket ble helt fra begynnelsen organisert som et partisipantskap, og typisk nok med partisipanter fra ”det trondhjemske.”
De to-tre årene med bondedrift på 1730-tallet, Hornemanns eneeierskap 1 års tid og oslomannen Astrups eierskap de siste 7-8 årene til nedleggelsen i 1895 blir i denne sammenheng som parenteser å regne.
- Verket produserte hele tiden det samme produktet, garkobber, basert på malm fra egne gruver. Verket var for øvrig det siste som garet kobber i Norge på tradisjonelt vis.
Parentesen her blir noe forsiktig eksport av svovelkis etter at Meråker-banen kom i drift i 1881.
- Man fulgte med i den alminnelige utvikling i gruvedriften. Krutt kom i bruk i på Hornemanns tid , hestevandringer er kjent fra Høyåsgruven (ca 1725),
Gilsågruven hadde ifølge en Overbergamtsrapport i 1802 to hestevandringer. Samme rapport nevner kjerrat, eller dobbeltvannhjul, ved Lillefjellgruven. Kjerratdrift var mulig ved denne høytliggende gruve etter utbyggingen av et omfattende vannforsyningsanlegg i fjellområdene rundt gruven på 1770-tallet.
- Bedriften delte skjebne med så å si alle bergverk hva gjaldt problemer med trekullforsyningen. Dette var spesielt kritisk for kobberverkene fordi hytteprosessen omfattet så mye som tre smeltetrinn, i tillegg ble trekull i varierende grad også brukt på røstetrinnene.
- Man var helt avhengig av ressursene i bondesamfunnet for å få løst vitale forsynings- og transportoppgaver. I dag ville man kanskje kalt dette outsourcing.
- I fugleperspektiv kan man nokså tydelig se hvordan verket var prisgitt de lokale, naturgitte forhold og hvordan viktige beslutninger i verkets liv og historie reflekterer nødvendige tilpasninger til disse realiteter, hva enten det var tilgangen til god malm eller tilstrekkelig skog som var problemet. Vi har allerede nevnt hvordan avstander og dårlig infrastruktur også kunne påvirke viktige strategiske beslutninger.
- Og i 1880-årene møtte det lille kobberverket ute i den norske provinsen en brutal virkelighet, masseproduksjon basert på enorme forekomster og ny teknologi.
For å tydeliggjøre hva vi snakker om kan det nevnes at bare ved Anaconda-gruven i Montana var årsproduksjonen i 1894 45.000 tonn garkobber, dvs man produserte bare ved denne gruven 6 ganger mer i året enn Selbuverket hadde gjort på 175 år.
Så var det kanskje et historisk lykketreff at det pga av organiseringen av verket som partisipantskap ikke var bygget opp fond som kunne ta dårlige tider. Kanskje var det rett og slett på tide å gi seg. De siste 7 års satsing under Astrup ga i alle fall tapsbringende drift, det samme skjedde med oppfølgeren A/S Meraker gruber som satset på kiseksport.
Nå var Astrups initiativ noe halvhjertet, det var dem som mente at de malmgeologiske forhold, og de nye transportmulighetene tilsa langt friskere satsing på kobbermalmressursene i Meråker. Hadde optimistene rett, eller var det greit at det gikk som det gikk. Svaret på det får vi vel aldri.
Hvorom allting er, tiden for produksjon av garkobber med femtrinnsprosessen basert på lokale ressurser var for alltid forbi nettopp på den tid Selbuverket ble nedlagt.
Selbo kobberverk fremstår dermed som den siste representant for den klassiske epoken i norsk kobberindustri. Verket hadde sine særtrekk, men skilte seg ikke ut, kunne ikke skille seg ut, på vesentlige punkter – det var, kort sagt, et verk sin tid.