Svartkrutt

Svartkrutt/krutt/krudt/bergkrudt/minekrutt/minekru/minerkrutt

 

Sprengmiddel bestående av en mekanisk blanding av salpeter, trekull og svovel.

 

S.s styrke og virkning varierer med blandingens forholdsmessige sammensetning, bestanddelenes, særlig salpeterens, renhet og hvor godt delene er sammenblandet. Salpeter er blandingens oksygenbærer, mens svovel og trekull er de brennbare emner. Blandingen må ha et stort oksygeninnhold for å kunne forbrenne i et lukket orm, i.e. borhullet. Salpeter NaNO3 oksiderer trekull og svovel til gassene CO2 og SO2. Den brisante effekten skyldes spontan utvikling av gass med høyt trykk.

         Militært s. hadde som regel et blandingsforhold på 75(salpeter)/15(trekull)/10(svovel). Bergkruttet var vanligvis noe svakere (mindre salpeter) med et blandingsforhold på 62-65/15-18/20.

         Godt s. skulle ha følgende egenskaper: Det skulle være svakt smittende, ha en mørk farge og bestå av jevne korn på størrelse som erter, og det skulle være fast, uten støv. Som sprengmiddel hadde imidlertid s. flere ulemper: Det var aldri ensartet sammensatt, det var farlig å produsere og oppbevare, det tapte i sprengkraft ved å ligge, sprengkraften var mindre enn ved andre sprengmidler som dynamitt, og det lot seg vanskelig bruke i våte hull, noe som var spesielt problematisk for gruveindustrien.

         Standard kruttforbruk pr gjennomsnittshull à ca 60 cm var 180 g.[1]

Se også kruttsprengning.

 

S. ble brukt som sprengmiddel ved norske gruver i periode på ca 200 år fra 2.halvdel av 1600-tallet til 1870-årene da dynamitten overtok.

         For å illustrere virkningen av s. kontra dynamitt kan nevnes forholdene ved Kongsberg Sølvverk hvor en undersøkelse fra begynnelsen av 1880-årene fastslår at man med det samme mannskap og bruk av dynamitt fikk skutt ut omtrent dobbelt så mye som før, ved enkelte gruver enda mer.2

         Før bestanddelene i s. ble blandet sammen, ble de raffinert/renset og pulverisert hver for seg.[3] Etter pulveriseringen ble de tre delene blandet i en roterende tønne under tilsetting av en viss mengde vann. Blandingen ble deretter fylt over i et stampeverk, drevet av et vannhjul. Blandingen ble tilsatt noe mer vann, vendt på og omrørt mens stampene gikk. Etter ca ett døgn var prosessen ferdig, da var det ikke lenger mulig å skille ut de enkelte bestanddelene i blandingen. Den fuktige kruttmassen ble så siktet og sortert etter kornstørrelse og tilslutt tørket i spesielle tørkehus. Denne ’stampemøllemetoden’ ble på 1800-tallet avløst av ’valsemøllemetoden’ hvor det ble brukt valser i stedet for stamper under fremstillingen. Ved denne metoden ble halvparten av trekullet pulverisert sammen med salpeteren, mens den andre halvparten ble malt ned sammen med svovelet i to forberedende arbeidsmomenter før blandingene ble helt over i en trommel hvor kuler sørget for den videre pulverisering og blanding av alle de tre bestanddelene. Ved valsemøllemetoden ble k. mer gjennomarbeidet og homogent og med større tetthet enn ved s. produsert etter stampemøllemetoden. Den første kruttvalsemølle i Norge kom i bruk ved Alvøen kruttverk i 1855.[4]

          S. var ikke ufarlig i bruk. Det måtte behandles forsiktig og ble ved bergverkene gjerne oppbevart i egne krutthus.

 

Varia:

- S. ble ofte båret ned i gruva på ryggen eller i spann. Sammen med bruk av åpen ild som belysningskilde (fakler, talglampe, oljelampe, karbidlampe) kunne det lett oppstå farlige situasjoner. Ulykker kunne også skje ved lading av sprenghull, ved påfesting av svoveltråd som lunte og ved deres antenning. Farlige gnister kunne også oppstå når jernredskap slo mot fjell. Se kruttsprengning.

 

- Det ble anlagt i alt 19 kruttverk/kruttmøller/kruttfabrikker fra Trøndelag og sørover. Det eldste var det private Alvøens Krudtværk på Askøy utenfor Bergen, etablert i 1626. Det sist anlagte var det statseide Rødfos Brandrørs- og Patronfabrik, senere Raufoss Ammunisjonsfabrikk, etablert i 1895.

          Eksplosjoner var vanlig, og fem av fabrikkene ble nedlagt etter slike hendelser. Den største ulykken rammet Kongsbergs Krudtværk som ble igangsatt i 1736 for å produsere s. til bruk ved Sølvverket. Etter kort tids drift eksploderte fabrikken i en ulykke som kostet kruttmesteren og syv arbeidere livet. Her het det at ulykken var forårsaket av kruttmesterens egen "Forvovenhed og Skiødesløshed"; han hadde brukt et jernstykke til å støte løs kruttmassen i stampemølla, til og med uten å stanse stampingen.[5] Verket ble gjenoppbygget og var i drift til 1865.

            Den siste ulykken av dette slaget i Norge inntraff ved Nitedals Krudtværk i 1976.[6]

 

- Ved verk hvor partisipantene var handelsmenn, kunne kruttforsyningen til verket gi god fortjeneste, i tillegg til eventuelt utbytte av andelene. Det berettes således at kjøpmann og storpartisipant på Røros, Hans Hornemann, Trondheim, i 1740 og -50-årene kjøpte krutt i Sverige, levert på Røros, for 14-17 skilling pr. pund, mens prisen inn til verket var 32 skilling. Dette ble det mye penger av når forbruket, som på Røros i 1750-årene lå på 35-36000 pund årlig. Kruttleveringen kunne dermed gi en samlet ekstrainntekt til partisipantene på i alt 4500 rdl pr år (omregnet ≈ 5,5 millioner 2010-kroner).[7]

 

- I Kina ble svartkruttlignende blandinger brukt allerede for 2000 år siden til fyrverkeri. Kjennskap til s. har sannsynligvis spredt seg fra Kina til Europa, selv om europeisk tradisjon sier at munken Swartz oppfant det. S. var kjent i Europa på begynnelsen av 1200-tallet, men ble først tatt i bruk tidlig på 1300-tallet, da til militære formål. Historien sier at s. ble brukt i skytevåpen i Italia i 1326.[8]

 

- Spørsmålet om hvor og når s. først ble brukt i gruver, er sterkt omdiskutert. Forsøk synes å ha vært gjort i Italia i 1574, men det er ikke dokumentert sikkert at s. ble brukt til gruvesprengninger før på 1600-tallet. Den første dokumenterte sprengning fant sted i Frankrike i 1617, mens en regner 1632 som startåret for kruttsprengning i det viktige gruveområdet Harz i Tyskland. Spredningsveiene for den nye teknikken er lite kjent, men den første dokumenterte kruttsprengning i Norge foregikk i Lilledal kobbergruve i Kvinnherad sommeren 1655. Se også kruttsprengning.

 

Fotnoter

1. Berg 1998 (25): 505, note 72.
3. Salpeter til kruttfremstilling ble før 1814 for det meste kjøpt i Nederland. Forsøk på innenlandsk produksjon basert på jord og trematerialer fra staller, stutterier og fjøs, ga ikke tilstrekkelig mengde salpeter til rimelig pris. På 1800-tallet ble det kjøpt salpeter fra flere land, bl.a. England. Svovel synes for det mest å ha blitt kjøpt fra Sicilia som var leverandør av store mengder elementært svovel. Trekull til bruk i kruttfremstillingen ble fortrinnsvis brent av or- eller hasselved. Kullbrenningen ble som regel utført i store, lukkede jerngryter (retorter) for å unngå at trekullet ble forurenset av jord og annet, slik det kunne bli ved brenning i vanlige miler. Før treet ble brent, skulle det være helt tørt. En tørketid på 2-3 år var ikke uvanlig.
4. Dette avsnittet (med fotnoter) baserer seg på Fjeld 2007:101-106. Se dette verk for flere detaljer om svartkruttfremstillingen.
5. Berg 1998 (25):504, note 24.
6. Fjeld op.cit..
7. Sprauten 1991:24,25. For omregningen: Norges banks priskalkulator http://www.norges-bank.no/no/prisstabilitet/inflasjon/priskalkulator/
8. Kilder til dette avsnittet Store Norske Leksikon og Fjeld op.cit..
2. Vogt 1883 (583):68.