Trommelkonverter

Sylindrisk, liggende reaktor uten eget oppvarmingssystem, fôret med ildfast masse, opplagret på ruller og utstyrt med horisontale dyser for innblåsing av luft eller oksygengass.

T. ble utviklet på 1880-tallet av franskmannen Pierre Manhé, som hadde gjort den grunnleggende oppfinnelsen av konvertere for bruk til bessemering av kobber. Manhés første konverter hadde pæreform (som Bessemers jern-konverter), men han fant snart ut at en reaktor med form som en liggende trommel hadde flere praktiske fordeler: Konverteren kunne lett settes i riktig stilling for ifylling av masse, tapping og blåsing (tilførsel av luft måtte foregå i sjiktet med skjærstein, hhv hvittmetall og ikke i slaggsjiktet eller i sjiktet nederst med metallisk kobber); t. krevde mindre lufttrykk og var enklere å installere (lavere anleggskostnader); den enklere installasjon gjorde det også enklere å skifte en konverter ut med en annen; formen hadde større toleranse for bygging av større k., evt utbygging av eksisterende konvertere ved forlengelse^[1]; ved tipping ble alle dysene (som lå på samme side) fri samtidig slik at de ikke ble fylt med smelte.^[2]

I Norge ble det drevet med t. ved de fire kobberverkene på Røros, i Sulitjelma, i Åmdal (Telemark) og ved Birtavarre kobberverk (Lyngen, Troms).

Den lengste t. vi kjenner i Norge var 4 meter lang og var installert i Røros-hytta inntil nedleggelsen av hyttedriften i 1953 ^[3]. Se også konverter.