Stikkherd

Stikkherd/stikhærd/stikksump/utstikningsherd/utstikksherd/stekkherd (ty. Stichherd)

 

Grop anlagt på gulvet ved siden av ovnen, evt. forherden for mottak av metallsmelte.

 

S. ble tillaget på samme måten som herden inne i ovnen, ved stamping av stybbe, gjerne på en leiresåle, og deretter tørket med glødende kullbiter. Den sirkelrunde form synes helt dominerende. Dette var den form som holdt best på varmen og dermed ga det beste utgangspunkt for en kontrollert nedkjøling av massen. Andre avrundede former er tenkelig, men den var trolig aldri firkantet da en slik form ville gjøre det vanskelig å ta ut størknet smelte som skiver slik man gjorde i Norge.[1]

Grunnet svak kildedekning er det vanskelig å si noe sikkert om s.s. vanlige dimensjoner og kapasiteter utover at volumet helst ble tilpasset den mengde skjærstein/svartkobber som etter smelterens mening var inne i ovnen.[2] Dermed måtte s. modifiseres, evt. anlegges helt på nytt[3] før hver utstikking for å få full herd og god utnyttelse av ovnskapasiteten. Og en for liten herd hvor smeltegodset rant over, var selvfølgelig svært lite ønskelig. Mengden stein varierte etter malmtype og etter hvor sterkt smelteherden inne i ovnen var angrepet av smelten (jo sterkere angrepet, jo større volum). Dette måtte smelteren følge med på.

Det er også uklart om s. vanligvis lå i en fordypning i hyttegulvet eller oppå gulvet. Kanskje var begge deler vanlig. Hvordan kom smelten over i s.? Her kan en tenke seg utgravde renner hvis herden var nedsenket i gulvet, eller en form for broforbindelse.[4]

Sjaktovner med én s. synes å ha vært enerådende i Norge.[5]

 

Aktivitetene rundt herden ved utstikk var i hovedsak som følger:

- Utstikningshullet i ovnen/forherdsmuren åpnes ved at leirepluggen i hullet slås inn med et spett;

- smelten renner ut i herden til slagget begynner å komme og stikkhullet må plugges;

- (ved skjærsteinsmeltingen hvor langsom nedkjøling var ønskelig[6]) legges det glødende kull på smelten for å holde den flytende lenger;

- (ved svartkobbersmeltingen hvor høyt Cu-innhold i steinen var prioritert) medfølgende slagg fjernes i flytende tilstand, eller man avventer størkning hvis det er dannet sporstein[7] i herden;

- steinen tas ut av herden som skiver etter hvert som den størkner med bruk av tenger og annet verktøy;

- herden repareres, evt. anlegges på nytt.

S. var et signifikant trekk ved ovnstypen "krumovn" som var nærmest enerådende i norsk kobberindustri gjennom flere hundre år.

"Stikk" kan sees som forkortelse for "stikkherd".

 

Varia:

- Agricola brukte i sitt store verk De re metallica (1556) ikke selv betegnelsen "stikkherd". Han betraktet forherden og s. som en enhet og omtalte dem som "de to forherder", "øvre og nedre forherd" og "den andre forherd" om stikkherden. Det er her interessant å merke seg Rinman i sitt leksikon sideordner betegnelsene "stickhärd" og "bihärd".

- Tilgjengelig kildemateriale gir grunn til å hevde at s. bare ble brukt sammen med sjaktovner i Norge. Fra sachiske og ungarske bergverk kjenner en til store flammeovner for garing i såkalte spleisovner som hadde en eller to s. Slike ovner er ikke kjent brukt ved kobberfremstillingen i Norge.

- I sølvmetallurgien hadde s. også en mer ’selvstendig’ funksjon som smelteherd for forskjellige lette smelteoperasjoner med smelting av bly/blyprodukter.

- Ved Rørosverket er det registrert et forsøk (tidlig 1800-tall) med å la skjærsteinen bare flyte ut på et dekke av sand og leire på hyttegulvet. Man mente at steinen på denne måten ble mer porøs og velegnet for venderøsting enn når den på tradisjonell måte ble skivet opp fra s..[8] Denne alternative utstikksmetoden synes å gå inn i rekken av forsøk som ikke fikk noen oppfølging.

Fotnoter

1. Fra Stora Kopparberget i Falun gis opplysning om at s. var sirkelrund ved skjærsteinsmeltingen, men rektangulær ved svartkobbersmeltingen uten at det gis nærmere opplysninger om bakgrunnen for den differensierte formgivning.(Lindroth 1955, bd 2:48). En må imidlertid ta i betraktning at man sto friere mht form da steinen ikke ble skivet opp i Sverige, men knust og fjernet stykkevis.
2. Fra Konnerudverket ved Drammen er s.s diameter oppgitt til 80-90 cm og dybden til 15-20 cm. (Bjørløw-Larsen 2002:62).
3. Nyanlegging før hvert utstikk oppgis som normalordning i en svensk kilde (Gjengitt i Lindroth op.cit:36).
4. En svensk kilde gir opplysning om et provisorisk broarrangement bestående av bordbiter støttet av steiner eller slaggstykker. (Gjengitt i Lindroth op.cit:36).
5. Rinman gir i sitt Bergwerks Lexicon (1789) opplysning om at enkelte, såkalte "dobbelte krumovner" hadde to s., en på hver side av forherden. Slike ovner er ikke kjent fra det norske kildematerialet.
6. Lindroth forklarer dette med at en kontrollert nedkjøling forhindret at steinen ble hullete og porøs. Dette var viktig fordi det mest kobberrike godset samlet seg i små tråder nettopp i disse hullene og derfor lett kunne gå tapt når kobberet ble brutt opp før det gikk til venderøsting. Slik ettervarming er ikke dokumentert i Norge, men er ikke usannsynlig da langsom nedkjøling ga bedre skille kobbersulfid/slagg.
7. Sporstein var en slags skjærstein som pga sin spesifikke vekt la seg mellom svartkobberet og slagget i herden slik at fraksjonene ikke festet seg til hverandre i størkningsprosessen.
8. Bedemar 1812:bd1:564.