D. ble opprinnelig utviklet som lensemotor for gruvedriften, og fikk stor betydning for lensing og heising i gruver på kontinentet og i England, særlig på 1800-tallet. Oppfinnelsen fikk imidlertid aldri noen bred anvendelse i norsk bergverksdrift. Selv om man kjente til maskintypen passet den dårlig her til lands med sitt behov for store mengder lett tilgjengelig steinkull for å kunne drives økonomisk. Fyring med ved var lite aktuelt ved bergverk som jevnt over hadde store nok problemer med vedforsyningen til fyrsetting og trekullbrenning. Landet hadde også lenge for lav teknologisk kapasitet til bygging og vedlikehold av d..
Den første d. ved norske gruver ser ut til å ha kommet på Røros i 1841. Deretter fikk flere av jerngruvene på Sørlandet i årene 1845-1847 d. både til lensing og heising, og i 1875 var det, ifølge bergmesterberetningene, d. ved 12 gruver, hvorav åtte var satt i drift etter 1850. Anleggene var gjennomgående små. Bortsett fra Vigsnes kobberverk med 129 HK var ingen anlegg over 20 HK. Dette ga gjennomsnittlig 0,3 HK dampmaskinkraft pr arbeider ved norske bergverk. Ifølge bergmesterberetningen for 1885 ble det investert langt mer i dampmaskinkraft i det mellomliggende tiår slik at det i 1885 var 1,5 HK pr arbeider på landsbasis.
P.t. har vi bare en ufullstendig oversikt over hvilke verk/gruver som tok i bruk d.. Foruten Røros og Vigsnes har vi opplysninger om: Mørefjær og Klodeberg jerngruver (Arendal, 1845, under Fritzøe jernverk); Bråstad gruve (Arendal, 1845); Fritzøe og Bærum jernverks gruver på Langøy (Kragerø, 1846,1847); Aslak gruve (1845-1850, under Bolvig jernverk, Porsgrunn); Fossum jernverk (Skien,1845-1850); Modum Blaafarveværk (1875, se eget Varia-punkt); Konnerudverket (?); Eiker kobberverk (?); Fløttum gruve (?); Killingdal gruve (1895).
Med økende bruk av elektrisk kraft og eksplosjonsmotorer rundt århundreskiftet 1900 gikk bruken av dampkraft i bergverks- og gruvedriften tilbake.
Vigsnes kobberverk (1865-1894) var det verk hvor dampkraften kom til å få størst betydning. Etter at en ny stor maskin var tatt i bruk i 1878 til heising av stein og personer, disponerte verket i alt 326 HK.
Vigsnes, som lå i et småkupert kystlandskap uten elveløp, er typisk for mange av de verk/gruver som pga de topografiske forhold satset på dampkraft som et beleilig alternativ til det etablerte vannkraftdrevne maskineri. I denne gruppen faller også mange av Sørlandsgruvene, og heller ikke Rørosvidda er kjent for sin vannrikelighet.
Ved Vigsnes ble dampkraft energikilde til drift av heisemaskineri, pumpeverk, ventilasjonsanlegg mm. Satsingen på d. kan for dette verkets del også skyldes en større fortrolighet hos utenlandske eiere med denne moderne teknologien, samtidig som veien til England og steinkullet var relativt kort.
Det er rimelig å se bruken av moderne maskinteknikk som en vesentlig årsak til at verket meget raskt etablerte seg som en betydelig industrivirksomhet.
Varia:
- Den første vellykkede d. var Thomas Newcomens såkalte atmosfæriske d. fra 1712. Den hadde meget lav virkningsgrad og høyt brennstofforbruk. Dette var allikevel første gang det var blitt bygget en konstruksjon som var i stand til å omdanne varme til arbeid og som samtidig var både effektiv og økonomisk nok til at den lønnet seg til praktisk bruk. Innenfor gruveindustrien ble Newcomens maskin brukt til lensing og til å resirkulere driftsvann til vannhjul ved å pumpe det opp i en sump over vannhjulet etter bruk.
Watts d. fra 1769 førte til en rivende utvikling av maskintypen og d. ble tatt i bruk til steinheising i England fra 1784, på kontinentet fra 1820-årene.
I Norge ble d. ikke tatt i bruk før godt inn på 1800-tallet. Norges første maskin var ombord i et fartøy. I 1827 ble DS «Constitutionen» satt i drift med frakt av passasjerer og post mellom Christiania og Christianssand. Den første d. i en fabrikk ble satt i drift i Risør i 1831, mens den første maskin som ble satt inn i gruvedriften, som nevnt, kom på Røros i 1841.
- D. som ble innkjøpt på Røros i 1837, kom ikke i gang før 12 år senere. Den lokale byggmesteren kom seg aldri til å montere maskinen, og mens tiden gikk, begynte maskinens finere deler å ruste. Ifølge forfatteren av Røros kobberverks historie sank stadig motet til å begynne monteringen, og det ville heller aldri ha skjedd om ikke vannmangel truet med å stanse driften i gruven, og presset økte for å sette maskinen i drift. Byggmesteren erklærte seg omsider ukyndig, men man fikk, trolig fra Sverige, tak i sønnen til en maskinbygger, og han fikk maskinen i gang.
- Første trykkluftboreanlegg i Norge ble drevet av en vedfyrt d. anlagt i Ludvig Eugen-stollen ved Modum Blaafarveværk. Både for å få trekk og få røyken ut ble det bygget en 160 m høy mursteinspipe opp gjennom Constantinsjakten.