Kapell/capell/kupelle (ty. Kupelle, Kapelle)
Porøs, skålformet digel som var en del av apparaturen brukt i en testprosedyre for å fastslå innholdet av edelmetall i en malmprøve, et konsentrat, eller et smelteprodukt.
K. ble brukt i 2. og siste trinn av testprosedyren hvor formålet var å isolere edelmetallet ved størst mulig renhet fra medfølgende metaller, spesielt bly, og andre forurensninger. Dette skjedde ved at fremmedstoffene dels ble sugd inn i k.s fôringsmateriale som oksider, dels drev av i gassform. Både materialvalg og utformining av k. var tilpasset dette. K. ble således laget av askeprodukter (ikke leire), og hadde ved skålformen en større eksponeringsflate mot luft enn det som var vanlig for andre digler.
K. ble tidligere laget ved at man med en slags morter, kalt munk, banket ut en skålform i fuktig, godt varmebestandig aske som var fylt ned i en ring av messing, kalt nonne. Til dette formålet ble det foretrukket beinaske av dyreknokler pga denne askens høye grad av tørrhet, fordi slik aske suget inn minst metallisk edelmetall. Fettfri aske var også mest motstandsdyktig mot oppsprekking under hetepåvirkning, noe som forårsaket innsuging av verdimetallet.
Etter tillaging ble k. tørket enten i solen eller i en ovn, før den ble satt på et tørt sted, helst i lengre tid. Man anså asken for å bli bedre jo eldre og tørrere den var. Agricola (1494 – 1555) påpekte i sin De re metallica hvor viktig det var at k. var tørr også for å forhindre at blyet sprutet ut av k. når det smeltet.
Ved smeltingen, kupelleringen, ble k. fylt med sølvholdig (evt gullholdig) bly og plassert i en spesiell testovn (probérovn). Når smeltingen var ferdig, lå edelmetallet tilbake som en nesten 100 % ren metallperle, kalt ’konge’ eller prill.
For ytterligere opplysninger om testprosedyre, se ansyding (1.trinn) og kupellering (2.trinn).
Varia:
- K. er kjent fra 1. århundre f. Kr.. K. inntrukket med blyoksid holder seg godt i jorden.