Stank

Stank/bergs-swada/gruvegass (ty. Gestank/Schwaden)

Stillestående, sterkt forurenset og oksygenfattig gruveluft dannet som følge av forbrenningen og røykutviklingen ved fyrsetting. 

S. kunne innholde 1. karbondioksid  (CO₂) i så store mengder at oksygeninnholdet i lufta ble for lavt, noe som medførte kvelning; 2. karbonmonoksid (CO), en fargeløs, luktfri og meget giftig gass som dannes ved ufullstendig forbrenning av karbon; 3) nitrøse, arsenikkholdige og andre giftige gasser.^[1] S. kunne holde seg i gruven i dagevis, ja i uker,^[2] og være livsfarlig for arbeiderne. Dødsårsaken var vel som regel kvelning grunnet oksygenmangel.^[3]

Fyrsetting satte store krav til ventilasjonen, av bergmennene kalt værvekslingen, som enten kunne være naturlig, eller fremskaffes med mekaniske hjelpemidler. I eldre tid var bergmennene i stor utstrekning henvist til 'den naturlige værveksling', dvs. trekk gjennom sjakter, stoller og orter(1.) som følge av forskjeller i temperatur eller høyde (lufttrykk) på dagåpningene. Gruveluften var avhengig av vekslende værforhold i dagen. Vinteren var erfaringsmessig gunstigst for fyrsetting, mens det om sommeren, særlig i rå luft og under regnvær, lett satte seg s., i gruvene.^[4]

             At mange døde i s. viser statistikk fra Kongsberg Sølvverk for 1740-årene. Bare i dette tiår døde 12 gruvearbeidere (av i alt 70 dødsulykker i gruvene) som følge av s. etter fyrsetting.^[5]

S. var tyngre enn luft og samlet seg derfor på lavestliggende steder, f.eks. i de nederste gruverommene. Gassen kunne spores ved at lys begynte å brenne dårligere eller slukket pga. lavt oksygeninnhold i luften.

Varia:

- Før oksygen ble oppdaget i 1770-årene opererte man ofte med fantomstoffet flogiston for å forstå kjemisk-tekniske reaksjoner vi i dag forklarer med tilstedeværelsen av oksygen. Dannelsen av s. forklarte man således med at flogiston ble frigjort under forbrenningen av setteveden.

- Ved Sølvverket finnes en inskripsjon, kalt ”Dødsannonsen” som er hogd inn i fjellet til minne om to arbeidere som i 1794 døde i s. etter fyrsetting i den lange Underbergstollen.

De arbeidet i stollens lengste og vanskeligste strekning på 630 m. Som regel stanset trekken etter 200-300 m i slike stoller.^[6]

- På midten av 1800-tallet var det en langvarig og bitter strid på Sølvverket, blant annet i form av en avisfeide, mellom Sølvverkets ledende menn om pro­blemene med s. i gruvene. Striden gjaldt særlig ventilasjonen i Armen og Kongens gruver. Tidligere di­rektør Paul Steenstrup og direktør Carl Fredrik Bøbert sto her mot hverandre. Begge hadde hatt styg­ge tilfelle av s. i sin direksjonstid, i Steenstrups tilfelle med tre drepte i 1837.^[7]

- Malmen på Kvikne kobberverk skal ha inneholdt særlig mye arsenkis som ga ”en giftig stank i grubene og en sødlig smag på læberne.”^[8] Også på Kongsberg var det arsenkis i malmen. En beskrivelse fra 1727 forteller: De merker denne bergs-swada først som en søtlig smak i munnen, deretter blir de så kraftløse at de ikke klarer å bevege seg, og det står om livet, dersom de ikke blir hjulpet.^[9]