Drift mot dypet

Betegnelse på gruvedrift som prinsipielt skjer under nivå for lavest mulige stollnivå[1].

 

’Drift mot dypet’ er en langt mer krevende driftsform enn den eldste form, stolldriften (2.), spesielt fordi alt gruvevann nå må heises/pumpes opp til et nivå hvor det kan renne ut i dagen.

            Pga intensiv drift gjennom mange århundrer er ’drift mot dypet’ den vanligste form for gruvedrift i vår del av verden, og selvfølgelig den eneste form som er mulig i et flatt landskap.

 

Varia:

- Til lensingen ble det først brukt muskelkraft ved oppheising i bøtter (se haspel). Senere ble lensingen mekanisert, først ved bruk av vannhjul, såkalte kunsthjul, i enkelt tilfeller med hestevandringer, se vanngjøpel. Også kjerrat og tråhjul ble brukt. I nyere tid kom andre motorer som vannsøylemaskiner, dampmaskiner og elektriske motorer 

Fotnoter

1. En stoll var en tilnærmet vannrett drift fra en fjellside inn mot en gruve. Stollene kunne ha flere funksjoner hvorav den viktigste, historisk sett, har vært å drenere gruven ved at stollen fungerte som avløp for gruvevannet. Øvrige funksjoner kunne være å bedre ventilasjonen i gruven, å være transportvei for bergmasse ut mm.