Kunst

Kunst/konst/kunstmaskin/vannkunst (ty. Kunst)

 

Pumpe-/lenseverk drevet av et vannhjul (kunsthjul) eller en hestevandring.

 

Begrepet ’kunst’ ble i eldre tider brukt om det vi i dag forstår som teknikk, og i snevrere forstand maskin. Det er derfor lett å forstå at ’kunst’ ble brukt om gruvenes maskinelle lenseinnretninger med sine store kraftmaskiner og avanserte kraftoverføringer. Når ’kunst’ på bergverkene etablerte seg nærmest som synonym for lensemaskineri, og ikke f.eks. ble brukt  om heisemaskiner for steinheisingen, kan det trolig forklares med at det var vannlensingen som var gruvedriftens største problem og det første som måtte løses når driften gikk mot dypet. Det var nok også grunnen til at dette var den del av virksomheten som først ble mekanisert. Det er også slik at både vannhjul og hestevandringer i første omgang ble brukt til vannlensingen før disse teknologiene ble satt inn i steinheisingen.[1]

            ’Kunst’ opptrer som regel i sammensatte ord som prefiks eller suffiks. Brukt som prefiks indikeres at innholdsdelen av ordet er knyttet til lensingen, f.eks. kunsthjul=vannhjul som driver lensemaskin, kunstsjakt= sjakten der pumpene hang osv.. Brukt som suffiks indikeres type kraftkilde, eller medium, f.eks. vannkunst=maskin drevet med vann, hestekunst=maskin drevet av hester, stangkunst (maskinkraften formidles via stenger i et stangfelt) osv.[2]

Vannkunsten var som regel en ’stangkunst’ og er i dette prosjektet gitt nærmere omtale under dette oppslaget.

            Den første k. i Norge ble anlagt med vannhjul ved Kongsberg Sølvverk i 1644, da flere av gruvene på dette tidspunktet hadde nådd et dyp som krevde en rekke handpumper.[3] I Sentral-Europa hadde k. en forhistorie som i alle fall strakk seg tilbake til 1200-tallet (se Varia-punkt nedenfor).

            I enkelte sammenhenger synes ’kunst’ å brukes i en mer generell, opprinnelig betydning. Et eksempel finner man i Norsk historisk leksikon som definerer ’kunstknekt’ slik: …gruvearbeider som var beskjeftiget med montering, vedlikehold og drift av pumpesystem og mekaniske innretninger ellers [vår kursivering] (f.eks. fahrkunst og gjøpel).”[4] ’Fahrkunst’ var en mannskapsheis og ’gjøpel’ en heisemaskin.[5] Endelig ser en eksempler på at ’kunst’ brukes om noe menneskeskapt som antonym til ’naturlig’. Et eksempel:”Denne [sålen for en fyr] kan allerede ofte finde stæd af Naturen men ligesaa ofte maa den frembringes ved Kunst.”[6]

 

Varia:

- Også før stangkunstens tid fantes det, som nevnt, lensemaskiner som ble brukt når driften gikk mot dypet. Dette kunne være forskjellige typer paternosterverk, stempelpumper og heising med line og lærsekker.

            Paternosterverk kjennetegnes ved at de består av et endeløst bånd for kontinuerlig massetransport. På en av typene, Heinzenkunsten, foregikk vanntransporten ved at vannet fylte mellomrommet mellom lærkuler festet til en endeløs kjetting som løp gjennom et vertikalt rør som sto nede i en vannansamling i bunnen av sjakten (sump). På en annen type, Kannekunst/Bulgenkunst, var det festet kar til kjettingen. Stempelpumpe-typen kunne bestå enten av enkeltstående eller seriekoblede pumper. 

            Innretningene kunne drives av forskjellige kraftkilder og motorer. I tillegg til vannhjul ble det brukt muskelkraftbaserte kraftkilder som håndvinner[7], tråhjul og hestevandringer. Enkle innretninger som håndvinne og tråhjul omtales normalt ikke som ’kunst’ selv om de ble brukt til lensing.

- En regnet generelt med at vannhjulsdrevet kunst, spesielt stangkunst med lange stangfelt, var relativt dyr ved anleggingen, men rimelig i drift, mens det var motsatt med hestekunsten (mann og hest(er)). Hestevandringen var for øvrig mer fleksibel i forhold til vannhjulsdrift ved at den som regel kunne anlegges nær sjaktåpningen. Hestevandringen fungerte også i mange sammenhenger som reserveløsning for en stangkunst når vanntilførselen sviktet.

- Innføring av k. betydde en effektivisering av vannlensingen i gruvene. Dette var naturligvis til stor glede og nytte for gruveeierne, men førte også til at mange som tidligere hadde arbeidet manuelt med lensearbeidet, risikerte å miste jobben ved verket. Slike situasjoner kunne føre til organisert opptreden, også med bruk av vold, eller trussel om vold, fra dem som ble rammet. Vi kjenner bare to tilfeller, men arbeideropprør mot innføring av ny, arbeidsbesparende teknikk har sikkert skjedd mange steder, uten at det nødvendigvis kommuniseres i kildene.

- Det eldste er fra gruvebyen Schwaz i Tyrol hvor vannlesningen ved gruven Falkenstein på begynnelsen av 1500-tallet foregikk slik: Vannet ble heist opp i lærbøtter med muskelkraft. ’Vannløfterne’ sto den ene over den andre med ryggen mot stiger og rakte hverandre bøttene i lang rekke fra sjaktbunnen til stollen der vannet ble tømt ut. Dette arbeidet var naturligvis både var svært slitsomt og usunt; vann skvulpet stadig over og rant ned på dem som sto under, og løfterne arbeidet derfor i korte skift. Men arbeidet var også avgjørende viktig for gruvedriften og derfor godt betalt. De 600 arbeiderne som var beskjeftiget med vannheisingen var fullstendig klar over hvor uunnværlige de var for driften og drev beinhard lønnskamp under trussel om nedleggelse av arbeidet hvis deres lønnskrav ikke ble imøtekommet. Folk som forsøkte å bygge en vannkunst, fryktet angrep fra vannløfterne, slik at man ikke fikk til å bygge k. før i 1554. Dermed ble løfterne overflødige.

Steinheisingen ved verket ble forøvrig besørget av en enkel hestevanding som ble omtalt som den ”böhmische Kunst.”[8]

- Det andre tilfellet vi kjenner er fra Røros kobberverk hvor det i 1669 ble innkjøpt en kostbar hestekunst fra Holland. Bjørn Ivar Berg skriver videre om dette: Den nye flotte maskinen ble imidlertid utsatt for sabotasje fra arbeiderne, som ødela «svingelen» [trolig bommen] og kastet store steiner i rørene [blyrør som hadde fulgt med leveransen]. Maskinen kunne siden ikke repareres av folk på stedet. Senere overfalt arbeiderne byggmesteren Anders Jonssøn og slo ham helseløs. Byggmesteren trodde grunnen til aksjonen var frykt for at 20-30 mann som var sysselsatt med vannpumping nå ville bli oppsagt. Vi har altså også her i Norge tilfelle av ”maskinstorming”, som er kjent fra den industrielle revolusjons barndom et århundre senere.[9]

 

Fotnoter

1. Her kan f.eks. nevnes at allerede romerne brukte vannhjul til lensingen av dypere gruver. (Wikipedia.eng.). Ved sentraleuropeiske verk regner en at vannhjul ble tatt i bruk til lensing i senmiddelalderen, således i Harz allerede på 1200-tallet (Berg B.I. 1998 (25):171). Når det gjelder hestevandringene synes disse å ha vært i bruk som lensemaskiner i Europa i alle fall fra 1300-tallet.
2. På tysk kjennes mange flere ord med -kunst, f.eks. Windkunst (vindkunst/vindmølle satt inn i lensingen), Dampfkunst (dampmaskin kun brukt til lensing) m.fl. (se Varia). Disse ordene faller videre inn under en utvidet betydning av ’Wasserkunst’ på tysk som en generell betegnelse på lensemaskin. Dette kan nok forekomme også på norsk. Et unntak var Fahrkunst, en mannskapsheis (som ble installert på Kongsberg i 1881). Her synes urbetydningen teknikk/maskin å ha slått gjennom. På tysk finnes noen flere slike ord uten tilknytning til lensefunksjonen.
3. Berg op.cit.:112.
4. NHL 1999:224.
5. En ytterligere utvidelse finner vi i navnet på en mye brukt kilde i dette prosjektet, Morten Th. Brünnichs Kunst-ord som forekomme brugelige ved de norske bergverker hvor ’Kunst-ord’ tilsvarer vårt moderne ’fagord’. Her finnes alle slags tekniske ord, men også forklaringer på yrkesbetegnelser, stående uttrykk av forskjellige slag mm.
6. Brünnich 1804:17.
7. Håndpumper har vært brukt helt opp til våre dager f.eks. i små synker, i de dypeste delene av en gruve og i mer fjerntliggende deler av en gruve hvor det var uforholdsmessige problemer knyttet til maskinell lensing.
8. Redaksjonell note i Agricola 1556:142, note 19.
9. Berg op.cit.:126.