Bergsjern

Bergsjern/bergjern/beiteljern/bersjærn/bersjern (ty. Bergeisen)

 

Skaftmeisel brukt til kaldkiling av fjell.

 

B. var av smijern, formet som en kile med firkantet tverrsnitt som smalnet mot en stålsatt spiss i den ene enden og flat nakke i den andre, evt med spiss i begge ender. B. var tradisjonelt skjeftet som en hammar med treskaft gjennom et skafthull, men kunne også være skaftløs og brukt som meisel av mer vanlig type.[1]

B. var hovedredskapet for det direkte arbeidet mot fjellet og tradisjonelt gruvearbeiderens viktigste arbeidsredskap sammen med hammeren og ble brukt bl.a.

–         ved kaldkiling og varmkiling;   

–         når man for hånd skulle hugge arbinger (små plattformer i fjellet) for innlegging av stemplingstømmer;

–         for å hugge vederlag;

–         for å hugge en inskripsjon i fjellet;

–         ved etterhugging av skram (den stigende sålen i fyrsettingsdrifter, se etterbryte)

I de harde norske fjellene ble b. raskt slått stumpe. Ved f.eks. Kongsberg Sølvverk var b. neppe brukbart i mer enn 10-15 min, og arbeideren hadde derfor med seg mange jern, vanligvis 30, til hver arbeidsøkt. B. var trædd inn på en lærrem (se bergsjernsrem), eller (i nyere tid) et bånd eller bøyle av jern i et visst antall til utførelse av et avtalt arbeid. Man brukte det samme skaftet og stakk bare på nytt jern etter hvert som de ble utslitt. Fremstilling og vedlikehold av bergsjern var bergsmedens hovedoppgave.

 

Arbeidet foregikk ved at haueren holdt bergsjernskaftet i ven­stre hånd, satte spissen mot bergflaten og slo med hammeren på den flate enden av jernet. Jernet ble flyttet litt for hvert slag, slik at fjellet løsnet langs et spor og dannet en langsgående fure i fjellet. Mange slike furer ble hugget ut ved siden av hverandre. Slik ble hele bergflater hugget ut i noen millimeters dybde.

B.s mål varierte en god del. En opplysning om lengden på selve jernet oppgir fra 6,2 – 19,7 cm.[2] Tverrsnittet oppgis til bredde 3,1 cm på det bredeste, og tykkelse 2,1 cm.[3] Skaftlengden varierte også nokså mye, fra rundt 20 til nærmere 40 cm.[4] Skaftet var stukket inn i skaftehullet som synes å ha hatt litt varierende plassering.[5]

 

Varia:

- Regulær bergbryting med hammer og bergsjern ser ut til å ha gått ut av bruk utover på 1700-tallet, ved enkelte verk kanskje tidligere.[6] Trolig var sjakthuggerne (tømmermennene i gruven) de siste som brukte disse redskapene regelmessig i sitt arbeid, da for å hugge inn spor som skulle tjene som anlegg for bl.a. stempelkubber.

 

- Når det gjelder det daglige vedlikehold og stålsettingen av spissen hentes følgende fra Bjørn Ivar Bergs bok Moisesberg i Fyresdal 1541-1549 (Novus Forlag, Oslo 2006), s 256: ”Det daglige vedlikeholdet av bergsjern besto i å reparere slagskader i toppen og å smi ut spissen, eventuelt sette inn en ny spiss. Typisk for brukte bergsjern, likesom senere for bor, er «skjeg­get» av nedbøyd jern omkring slagflaten på toppen. I fransk funnmateriale er det notert at et flertall av bergsjernene hadde fått slagflaten restaurert ved innbøying av slike jernfragmenter under oppvar­ming. Slik restaurering kan også ses på noen av bergsjernene fra Fyresdal.

Spissen som var av stål, kunne festes til bergsjernet på to måter, enten stukket inn i en spalte i enden av jernet, eller satt mot en flate. Det antas at en form for sveising var nødvendig i begge tilfel­ler.”[7]

 

- Ved Bergverksmuseets undersøkelser av renessansebergverket Moisesberg i Fyresdal fant man at de fleste b. og annen jernredskap er merket med et symbol som må være slått eller stemplet inn mens jernet var varmt. Smeden på Moisesberg brukte mange forskjellige stempelmerker, de kunne bl.a. ha form som et solkors. Det er litt usikkert hvilken betydning merkene hadde, men mest sannsynlig var de symboler for de forskjellige gruvene som smeden betjente slik at han kunne holde orden på jernene han arbeidet med. Andre forklaringer (i utenlandsk litteratur) er at merkene noen steder kunne være et symbol for en bestemt hauer, eller en bestemt smed eller smie, mens det andre steder kunne opplyse om bestemte herdinger som viste bruksområde for jernet.

 

- Dovenskap og slendrian? I 1646 klager bergmester Barth (KS) over at en del arbeidere ikke forslår sine tilmålte 30 bergsjern i sjiktet. Han forordnet at hver hauer heretter til middag skulle utføre 25 bergsjern, og de 5 øvrige "die Posse behalten" (ettermiddagsøkta). Deretter skulle de leveres i smia.[8]

 

- De to redskapene hammer og bergsjern utgjør bergmannens yrkesinsignier. Lagt med skaftene i kors, utgjør «Schlägel und Eisen» bergverkenes internasjonale symbol.

 

Fotnoter

1. B. hadde et tynnere skaft enn hammeren for å fjære i slaget.
2. Tallene stammer fra opplysninger om funn som ble gjort ved Bergverksmuseets undersøkelser av et renessansebergverk i Fyresdal (Moisesberg). Gjennomsnittlig lengde for alle funn oppgis til 12,5 cm. Vedr. spennet i lengde bemerkes det at variasjonene ”…i hovedsak kan tilskrives den store slitasjen som har ført til at bergsjernene har blitt stadig kortere…Vi kan gå ut fra at helt nye bergsjern har vært lengre enn gjennomsnittet i funnmaterialet, selv om ikke alle nye behøver å ha vært så lange som vårt lengste på nær 20 cm.” (Berg 2006 (287):256). En annen kilde (Ødegaard 1982.Upag) oppgir at bergsjernet var omtrent 18 cm langt. Kanskje var ikke dette så langt fra normallengden på et nytt jern?
3. Gjelder funnene i Fyresdal (jfr Note 1) (Berg op.cit.:256). Ødegaard op.cit. oppgir ca 2,5 cm i firkant.
4. Gjelder funnene i Fyresdal, (jfr ovenfor). Trolig varierte skaftlengden etter arbeidsstillingen, i enkelte posisjoner kunne lange skaft være rasjonelt, i andre kortere. (Berg op.cit:260). Ødegaard op.cit. oppgir 20-30 cm.
5. Ødegaard op.cit. hevder at skaftehullet skulle sitte litt nærmere mot spissen enn mot den flate banen, mens bilder fra funnene i Fyresdal (jfr ovenfor) gir et noe uensartet inntrykk på dette punkt. Til dette bemerkes: ”Skafthullets optimale plassering kan antas å være bestemt ut fra erfaringer med håndtering og slitasje. En balansert plassering med hensyn på bergsjernets vektfordeling tilsier at hullet er nærmest toppen, siden vekten avtar mot spissen.” (Berg op.cit:256,258).
6. Det verk hvor kaldkilingen var mest i bruk, var trolig Kongsberg Sølvverk hvor tyskerne og deres yrkestradisjon med «Schlägel og Eisen» sto sterkest. Bruk av hammer og b. ble her oppgitt rundt1730, samtidig som kruttsprengningen etablerte seg som hovedbrytingsteknikk ved siden av fyrsettingen.
7. Arne Espelund opplyser at ”Piggen av stål ble essesveist [fast] til mjukt jern i nakken og deretter herda.” (Espelund 2005 (229):27).
8. Berg 1998 (307):23.