Gurdynamitt

Gurdynamitt/kiselgurdynamitt

Dynamitt bestående av nitroglyserin oppsuget i porøs kiselgur^[1].

G. er den opprinnelige dynamitt, oppfunnet av Alfred Nobel i 1866. I den videre utvikling av dynamitten ble i første omgang den inaktive kiselguren erstattet av sprengemnet skytebomull, se dynamitt.

Selv om den formfaste g. hadde mange fordeler fremfor den flytende nitroglyserinen, hadde den den betydelige ulempe at kiselguren, som utgjorde 25 % av den samlede dynamittmasse, nedsatte sprengemnets styrke.^[2]

Varia:

- Nobel arbeidet systematisk med å finne frem til et materiale som kunne løse sikkerhetsproblemene ved anven­delsen av nitroglyserin. Han ble stående ved kiselgur, som fantes i store mengder på hedene ved hans fabrikk i Krümmel like utenfor Hamburg. Tørket kiselgur var meget absorberende, og han fant at stoffet kunne oppta 3—4 ganger sitt eget volum med nitroglyserin.

- Nobels fabrikk i Krümmel gikk i luften i 1866 og føyde seg dermed inn i rekken av voldsomme eksplosjoner på land og i skip som førte med seg nitroglyserin i lasten. Myndig­hetene i mange land var oppskremt, og situasjonen for den nye industrien Nobel var i ferd med å bygge opp, var kritisk.^[3]

- Nobels fikk sitt første patent innvilget i England 7.5.1867, og kalte stoffet Dynamite, avledet av det greske ordet for kraft, dynamis.

- Dynamitten ble straks satt i produksjon i Norge, og markedsført fra april 1868. Reklamen fremhevet nå det nye sprengstoffets «næsten fuldkomne Ufarlighed», som ble demonstrert ved offentlige prøver. Igjen var reklamen noe for lettsindig, men sikkerheten og håndterbarheten var sterkt forbedret i forhold til den flytende sprengoljen, nitroglyserin, som etter noen år gikk ut av bruk.