Ortdrift

1. Betegnelse på arbeidet med å bryte ’vanlige’ gruveganger, gjerne gitt navn i komposita med ’ort’ som suffiks, f.eks. fordringsort; 2. betegnelse på et tradisjonelt og velordnet (tysk) brytningsopplegg hvor malmfeltet åpnes med horisontale feltorter som utvides til større rom for uttak av malmen; 3. d.s.s. ort.

 

Ad 1. Eksempel på bruk av betegnelsen ’ortdrift’: ”Et vitnemål om det, er at enmannsboring ikke ble innført i ortdriften - fyrsettingens klassiske doméne - før i 1876.”

O. vil normalt ikke omfatte arbeidet i gruverom som stoller, strosser og sjakter, alle vanligvis større drifter enn ortene.

Ad 2. Som regel var det ønskelig å forfølge malmgangen mot dypet via synker som ga utgangspunkt for å undersøke forekomsten videre med nye feltorter. På denne måten kunne avbyggingen av en forekomst resultere i et helt system med synker og orter på flere nivåer. Metoden var særlig velegnet ved avbygging av større, noe uregelmessige forekomster, såkalte stockwerk.

O. med de mange relativt små gruveganger var en vesentlig del av det klassiske brytningsopplegg. Med kruttsprengningen kom muligheten for å bryte langt større bergrom enn tidligere.

En ulempe ved denne metoden var at den vanligvis krevde gjensetting av, gjerne malmholdige, bergfester som rassikring. Bl.a. av denne grunn ble o. utover på 1700-tallet mange steder erstattet av den såkalte pallebrytingen som eliminerte behovet for bergfester.