Skjerping

Skjerping/skjerpning/skjærping/skjærpning/skurfning/skurfing/leting (ty. Schürfen)

’Skjerping’ kan omfatte handlingene søking etter malm, avdekking av en malmforekomst (ofte ved fjerning av løsmasser, evt. ved sprenging av overflatefjell) og tidlig forsøksdrift på forekomsten.

S. har helt fra vår første berglov, bergordningen av 1540, vært grunnet på bergfriheten, dvs. retten for enhver som ønsker det, med visse begrensninger, å skjerpe hvor som helst. Det er heller ikke tillatt å skjerpe på alle slags mineraler. For mer om rettstilstanden på dette område, se oppslaget skjerperetten.

            I dagens berglov, Mineralloven av 2010, sies om s., i denne loven kalt ’letingen’, at ”…leteren kan foreta arbeider i grunnens overflate som er nødvendige for å påvise mineralske forekomster.” Samtykke fra grunneier og bruker av grunnen er bare påkrevet når inngrepet ”kan medføre skade av betydning”. (§ 9).  S. kan derfor ses på som en leteaktivitet det oppfordres til gjennom lovgivningen, og som et gratislotteri hvor alle kan delta og hvor gevinsten er en drivverdig forekomst.

            Leting etter malm i gruver som er i gang, kalles gjerne undersøkelsesarbeider. 

Den tradisjonelle s. baserte seg på egne og andres erfaringer, og hva de kunne lese ut av fjellet og jordsmonnet. Letingen foregikk med enkle metoder og hjelpemidler, bruk av føttene og gjennomsøking av terrenget med et våkent øye for stein med et metallisk utseende, og som hjelpemidler en steinhammer for å slå løs prøver og et kompass til å fastslå malmens orientering med. Slike metoder står i skarp kontrast til moderne, systematiske, høyteknologiske letemetoder som gir muligheter til å oppdage malm som holder seg skjult under sand, grus, jord og vann, eller på så stort dyp i jordskorpen at de ikke har utgående i fjelloverflaten. For å finne disse malmressursene kreves en betydelig innsats av penger, teknologi og fagutdannet personell. Men selv med de nye tekniske muligheter, er malmleting fortsatt en ’risikosport’. Leting med slike moderne metoder kalles prospektering, se oppslaget for en nærmere orientering.

Varia:

- S. har gjennom tidene vært av avgjørende betydning for oppdagelsen av nye malmforekomster landet rundt, og siden 1500-tallet er nesten alle større og små forekomster som er blottet, funnet av skjerpere, det vil si personer som i geofaglig forstand har vært lekfolk. S. som folkemalmleting nærmer seg derfor sin avslutning – letingen er nå, som nevnt, overtatt av profesjonelle aktører med høy kompetanse og avansert utstyr.

- Det hevdes at Rana er landets største skjerpekommune. Den første s. en kjenner til i området, skriver seg fra 1639 og ble utført på befaling av Christian 4.. Senere var det en rekke spredte forsøk til s. fikk et betydelig omfang fra tiden rundt 1880. I løpet av de etterfølgende hundre år ble det så registrert flere malmfunn i Rana enn i noen annen kommune i landet slik at Rana satt norgesre­kord i skjerpeanmeldelser og mutinger.^[1] I denne kommunen var ’skjerper’ også en vanlig yrkestittel som bl.a. gjenfinnes på gravstøtter.^[2]

- For å sikre funnrettigheten har man måttet melde fra/søke muting fra rette myndighet. Rette myndighet har i mesteparten av tiden etter 1540, vært bergmesteren. I den perioden bergloven av 1842 virket, fram til ny berglov av 1972 trådte i kraft, skulle funn meldes til den lokale lensmann^[3], deretter igjen direkte til bergmesteren, og etter mineralloven av 2010 til Direktoratet for mineralforvalting.

- Funn kan gi store gevinster for den enkelte, men viktigere er at nye funn, som følge av den tekniske og industrielle utvikling, er av kritisk betydning for å dekke verdens økende behov for metaller, en råvare som i et menneskelig tidsperspektiv er en ikke-fornybar ressurs.

- I forbindelse med interessante funn kunne det bryte ut akutt skjerpefeber, hektiske leteperioder i et spesielt område hvor s. ble en ren folkesport. En av de meste kjente tilfeller er ”gullfeberen” som oppsto på Bømlo etter at det ble startet gullgruvedrift der i 1882. Se mer under oppslaget skjerpefeber.

- Malmfunn kunne også skje helt tilfeldig. I sagn og historier fortelles det om dyr som har avdekket malmårer ved å skrape, eller stange i grunnen eller rive over ende trær. Det verserer også lett romantiske historier om mennesker som uforvarende gjør malmfunn, gjerne ved at man sparker løs ei torv, ofte i søvne etter at man på sin ferd har sovnet ute i det fri. Malm kunne også oppdages ved svibruk eller ved at et tre blåste ned og malmen oppdages der treet hadde stått.

- På 15- og 16- og 1700-tallet, kunne man i felt støte på de såkalte rutengjengere. Dette var ikke vanlige skjerpere, men ’profesjonelle’ malmletere som med sin ønskekvist rastløst gjennomsøkte terrenget på jakt etter signaler om malm fra undergrunnen. At han av mange ble tatt alvorlig, viser forskjellige opplysninger om rutengjengere som ble ansatt både av konger og bergverk som malmletere.

- I sin iver etter å skaffe seg metaller satset Christian 4.s på malmleting også i Danmark. For dette formål befalte han i et kongebrev fra 1601 rutengjenger Valentin som bodde ved jernhytta i Bratsberg len til å komme ned til kongen ”og medtage dette sit Instrument, da Kongen havde Lyst til dermed at lade gjøre et Forsøg”. Knapt nødvendig å si at malmletingen i Danmark gikk dårlig.

- S. med ønskekvist var sterk omstridt blant bergfolk, også på 15- og 1600-tallet da metoden hadde sin glansperiode. Den tyske vitenskapsmannen Agricola beretter om denne tvilen i sitt store 1500-talls verk om bergverksdriften, De re metallica: Noen sier de har stor nytte av ønskekvisten, mens andre benekter at den kan være til noen hjelp. Selv har han ikke mye tro på denne form for malmleting og skriver at: ”En bergmann, som vi mener burde være en dyktig og seriøs mann, skulle ikke gjøre bruk av en ønskekvist, for hvis han nemlig er klok og bevandret i tegnene i naturen, forstår han at en gaffelgrenet kjepp ikke er til noen nytte for ham.»^[5] Viktigere var allerede på denne tiden berggeologisk (erfarings)kunnskap og undersøkelser på dagoverflaten og nede i gruvene.

- Etter at det første funnet er gjort, avdekkes gjerne etter kortere eller lengre tid en rekke nye forekomster innen feltet som et resultat av mer eller mindre systematisk leting.

- På grunn av konkurranseforholdene skjerperne i mellom når det gjelder å være først ute, foregikk skjerpeaktivite­tene nokså mye i det skjulte. For den enkelte skjerper har det vært viktig å holde sin egen letevirksomhet hemmelig så langt det lot seg gjøre overfor naboer, andre skjerpere og til og med overfor egen familie noen ganger. Og skjerperne unngikk helst å komme i kontakt med andre ute i ter­renget og kunne kamuflere sin virks­omhet som fisketur, bærplukking, jakt og annet. Enkelte skjerpere kunne være så forsiktig at de dro ut i grålysningen tidlig om morgenen for ikke å bli sett, for så å returnere etter mørkets frembrudd om kvelden.

            Om alt dette hemmelighetskremmeriet virket etter hensikten skal være usagt, men det var i alle fall effektivt på den måten at det er lite eller intet tra­disjonsstoff og nedtegnelser om denne nokså spesielle aktiviteten rundt om. Omtrent eneste kilde synes å være bergmesterarkivene med sine protokoller over skjerpeanmeldelser og mutingsbegjæringer.^[6]