Lichtloch/lichtloch/liktlokk/littlokk/lichtlock/lichtschacht/lyshull/lyssjakt/ ventilasjonssjakt/luftesjakt/værsjakt/værvekslingssjakt/veirskakt/veirschacht (ty. Lichtloch)
Sjakt som munnet ut i et bergrom, vanligvis en stoll, for å bedre ventilasjonen, luftesjakt.
Med l. ble dårlig og usunn gruveluft byttet ut med friskluft ved en bedring av de naturlige trekkforhold basert på temperatur- og trykkforskjeller mellom gruveluft og uteluft. Problemet var særlig stort når det ble drevet med fyrsetting som forbrukte mye oksygen samtidig som det dannet seg helsefarlige gasser (stank).
L. kunne også være nyttige i gruvedriften som heissjakt og som utgangspunkt for motorter, f.eks. når l. var drevet ned til stollnivå før stollen hadde nådd fram. Det var heller ikke uvanlig å utnytte eksisterende sjakter stollen passerte til l., enten som de var, eller ved en forsert avsenkning. Hvis stollarbeidet fortsatte og nye l. drevet ned, ble det gamle sperret av for ikke å skape ’falsk trekk’ som kunne svekke pipeeffekten av det nye løpet.
Ventilasjonsproblemet måtte løses. L. var et tiltak med god effekt, men ofte en svært kostnadsdrivende del av et stollprosjekt når stollens lengde krevde tiltak.
Varia:
- Betegnelsen ’lichtloch’, direkte oversatt fra tysk ’lyshull’, skyldes ikke at hullet ble drevet for å skaffe daglys ned i gruven, men for å sikre god tilgang på oksygenrik friskluft som kunne få arbeidernes gruvelamper til å lyse godt.
- Det fantes alternativer til l.. Et svært utbredt tiltak var å bygge ventilasjonskanaler av sammenføyet plank, såkalte værlutter. Ellers kunne det anlegges trekkorter, gruvegang drevet parallelt 2-4 m over en stoll med flere gjennomslag til denne. Fra norsk og tysk litteratur kan vi ellers lese om eksperimentering med forskjellige ’ventilatorer’ for å skape kunstig ventilasjon. En slik maskin, en såkalt ’vettersatz’, ble tatt i bruk på Kongsberg. Ellers kan vi lese om ’værtønner’, spesielt utformede tønner som sto over sjaktåpningen for å overføre bevegelser i uteluften til gruven, fottråkkede blåsebelger med blåserør, og sogar beretninger om vifting med tøystykker. Med variabel og upålitelig drift var slike mer eksperimentelle tiltak som regel av mindre verdi, og fikk, så vidt vites, liten utbredelse ved norske verk. Ved Kongsberg Sølvverk kom man derimot fram til en meget vellykket løsning på ventilasjonsproblemet ved innføringen av ’takhjeller’ i stolldriften i slutten av 1840-årene, en løsning hvor stollen ble delt i to med en ’røykavdeling’ oppe og en ’trafikkavdeling’ nede. Noen år senere ble avtrekksystemet perfeksjonert med innføring av vertikale røykkanaler, murskjermer foran bålene og avtrekksrør av jern.
- Ved Ulefos jernverk fikk en av gruvene navnet Lichtloch gruve.