Bergloven av 1972

Bergloven av 1972/Bergverksloven av 1972 (syn. 1972;1972-loven) 

Lov av 30. juni 1972 nr. 70 om bergverk avløste bergloven av 1842. Den gamle loven ble endret atskillige ganger gjennom særskilte endrings- og tilleggslover og gjennom konsesjonslovgivningen. Noen systematisk revisjon av 1842-loven ble aldri foretatt, og stort sett ble lovens hovedtrekk bevart. Også denne lov bygger således på bergregalet og bergfriheten med fri skjerperett og førstefinnerretten til å undersøke og utnytte et malmfunn til anleggelse av bergverk. Denne rett tilkom etter denne loven kun norske borgere og foretak. Som følge av EØS-avtalen ble loven endret per 1. jan. 1994 slik at statsborgere og foretak hjemmehørende i EØS-land har samme rett.^[1]

            Nytt i denne loven er også at den definerer de mutbare mineralene, dvs. de mineraler som etter bergregalet tilhører staten og som det må søkes staten om tillatelse til å utnytte. Tidligere var disse benevnt som ”alle metaller og malmer med unntakelse av myr- og sjømalm”.^{[2], [3]} Med mutbare mineraler menes med noen få unntak mineraler som inneholder metaller med egenvekt 5 gram/cm³ eller høyere, dvs metaller som jern, kobber, sink, nikkel osv. (se oppslaget mutbare mineraler for en fullstendig liste). Andre mineraler tilhører grunneieren (av økonomisk interesse hovedsakelig industrimineraler, bygningsstein og prydstein).

            En annen endring er at ordningen med å sende anmeldelse til lensmannen ved malmfunn ble opphevet da ordningen med anmeldelser falt bort. (Se oppslaget Bergloven av 1842 for nærmere opplysninger om saksgangen ved ervervelse av bergrettigheter).

            Av andre endringer kan nevnes at ordningen med skjerpeseddel^[4]  ble fjernet, grunneier ble tillagt en rett til å forlange sikkerhetsstillelse, og det ble foretatt betydelige endringer i systemet med muting og utmål.^[5]

            Generelt legger loven en hovedvekt på de statlige interesser med sin klare presisering av konsesjonsbestemmelsene. ”Det norske system”, det blandede bergfrihets- og konsesjonssystem fundert på regalretten besto. Hovedaktørene var fremdeles først finner og staten, mens grunneierne mistet deltakerretten^[6] og fikk denne erstattet med en bestemmelse om en én promilles avgift på produksjon i gruven.

Loven trådte i kraft 1. april 1974.