Kruttsprengning

 

 

Bergbryting med bruk av svartkrutt.

 

 

Krutt ble brukt som sprengmiddel ved norske gruver i en periode på ca 220 år fra 2. halvdel av 1600-tallet til 1870-årene da dynamitten overtok.

         Ved k. i bergverkene ble hullet som regel boret med en- eller tomanns borelag, sjeldnere med tre mann, krutt ble fylt i, enten i løs vekt el fylt i en papirpatron (sannsynligvis for å spare på kruttet). Hullet ble i den første tid plugget med en treplugg (se skyteplugg), senere stampet med leire el annet materiale (se leireforladning).

         Det var i bruk flere metoder for å sikre fengkruttet kontakt med sprengladningen i bunnen av borehullet. Den eldste metoden var å fylle fengkrutt gjennom et hull i skytepluggen. Ved bruk av leireforladning ble fengkruttet fylt gjennom det hull som renn-nålen etterlot når den ble trukket ut av forladningen, evt. ble fengkruttet påfylt via et skyterør som gikk gjennom forladningen og ned til sprengladningen. Antennelsen foregikk vanligvis med bruk av en såkalt "rakett" som ble satt ned i hullet på toppen påfestet en svovellunte. Dette var standard antennelsesmetode fram til "Bickfords sikkerhetslunte" kom på markedet i 1830-årene.

 

         Generelt gikk det tregt med innføring av k. ved norske bergverk.[1] Vi sporer nok den alminnelige konservatisme som rådet i bergverksmiljøet; mer uttalt var frykten for at sprengningene skulle utløse ras i gruvene, skade tømmerforbygningen og være uøkonomisk i forhold til den etablerte teknikk, kaldkilingen, men først og fremst fyrsettingen.[2] Den møysommelige håndboringen gjorde kruttsprengningen til en mer arbeidsintensiv, og dermed dyrere, teknikk enn fyrsettingen. Dertil kom de betydelige kostnadene til bor og krutt. Også delaktivitene ’boring’ og ’lading’ ser ut til å ha spilt en rolle som flaskehalser i kruttsprengningen og vært en hindring for teknikkens tidlige utbredelse.[3] På den annen side sparte man setteved[4] og unngikk de betydelige driftsforstyrrelser som følge av hete og dårlig, til dels farlig, luft (stank) grunnet fyrsettingen. K. hadde også den fordel at den løsrev bergbrytingen fra avhengigheten av tilførsler av ved fra skoger som ikke lå for langt unna gruvene. Råstoffene til kruttet (salpeter, svovel og kull) og kruttet selv, var handelsvarer. K. ble derfor i første omgang et attraktivt alternativ ved gruver med svakt skogressursgrunnlag før teknikken etablerte seg utover på 1700-tallet.[5] Typiske trekk ved utviklingen var allikevel at innføringen av k. skjedde gradvis og at k. og fyrsetting i lange tider ble brukt side om side, grovt sagt ved at man utnyttet de to teknikkenes komparative fordeler – minering til vertikale drifter, fyrsetting til horisontale.[6]

        Spørsmålet om hvor og når k. først ble utført i gruver, er sterkt omdiskutert. Forsøk synes å ha vært gjort i Italia i 1574, men det er ikke dokumentert sikkert at krutt ble brukt til gruvesprengninger før på 1600-tallet. Den første dokumenterte k. fant sted i Frankrike i 1617, mens en regner 1632 som startåret for k. i det viktige gruveområdet Harz i Tyskland. Først mot slutten av 1600-tallet ble minering vanlig ved bergverkene. Bergbryting med bruk av krutt var den store innovasjon i europeisk bergverksdrift på 1600-tallet.

        Spredningsveiene for den nye teknikken er lite kjent, men den første dokumenterte k. i Norge foregikk i Lilledal kobbergruve i Kvinnherad sommeren 1655. Deretter ble teknikken innført et par år senere på Røros som ble det første norske bergverk som tok i bruk k. i stor målestokk.[7] Ved andre kobbergruver var fyrsetting ennå helt dominerende i lange tider, det gjaldt både i Norge og f.eks. ved Stora Kopparberget i Falun.

       Ved jernmalmgruvene ble k. tatt i bruk på begynnelsen av 1700-tallet, men også ved disse gruvene ble det for en ikke uvesentlig del drevet med fyrsetting til innpå 1800-tallet.[8]

      Generelt kan en si at den nye kruttbaserte gruveteknologien fikk meget stor betydning, også i Norge, og endret hele gruvedriftens karakter på 1700-tallet.[9] 

 

Varia:

- Dersom et borhull ga vann, måtte det tørkes eller tettes slik at ikke kruttet ble vått. Ved tetting kunne hullet bli stappet fullt med tørr leire. Etterpå ble det boret opp på ny. Leiren sammen med det tilsivende vannet hadde da tettet alle sprekker og hullet ble tørt, slik at det kunne lades. Tørr leire ble oppbevart i en skinnpung som borhauerne hadde med seg.

 

- Lilledal kobbergruve ble ledet av sjiktmester Jacob Mathias Tax og stiger Jacob Leinbach på den tiden den første gruvesprengningen fant sted. Tax var sammen med sin bror og andre bergmenn hentet til Norge av den unge adelsmann Brostrup Gjedde, som tre år tidligere hadde avsluttet en lengre reise til Kontinentet for å drikke vin, studere bergverksdrift og rekruttere bergmenn til norske bergverk. Denne reisen, hvor Gjedde & co også så kruttsprengning demon­strert både i Slovakia og på Harz, kan regnes som den nye teknikkens introduksjon til Norge.[10] Tax innførte, som nevnt, også k. ved Røros kobberverk.

 

- Opplevelsen av en k. i en gruve er gjengitt i en svensk kilde fra 1836: ”Aldrig i mitt liv har en så fruktansvärd explosion trängt till mina öron. Det var inte en sådan knall, som kommer från en kanon. Den varar ju blott en sekund och verkar endast på de i närheten stående. Men detta var ett slag, som med samma våldsamhet hotade att spränga trumhinnorna under flera sekunder. Hela berget darrade och bävade, och dund­ret rullade hän genom gångarna med allt dovare och småningom avtagande ljud.[11]

 

- Gruvearbeidere som arbeidet med sprengstoff, fikk sin egen skytshelgen, Barbara, som i 306 e. Kr. led martyrdøden ved halshugging fordi hun var blitt kristen. Udåden ble utført av hennes egen far som ble drept av lynet etter å ha henrettet datteren. Siden ble hun skytshelgen mot lynnedslag, og plutselig og voldsom død i arbeidet, og en beskytter av artillerister, geværmakere og ellers alle som arbeidet med eksplosiver. 

Fotnoter

1. Et eksempel på dette er det som skjedde ved Kongsberg Sølvverk: Her ble de første spede forsøk med k. gjort i friluft i 1659, så i 1668 i ei gruve, men visstnok uten suksess. Først fra 1681 hadde en fått såpass erfaring at en kunne satse mer systematisk på denne metoden. Deretter gikk det ennå over 30 år, med flere tilbakeslag, før teknikken kan sies å ha etablert seg for alvor, og enda 20 år før dens definitive gjennombrudd i den daglige drift i 1733, dvs en ”innovasjonsperiode” på 74 år innen bedriften etter den første sprengning i 1659! Nå skyldtes den sene gjennomføringen her for en stor del at den nye teknikken ikke passet så godt på Kongsberg hvor gruvegangene ofte var svært smale fordi det ble drevet på tynne sølvårer, helt ned til 4-5 cm. Etter at k. var fast etablert som hovedteknikk, skjedde det imidlertid i de påfølgende 20 år en tredobling av oppheist bergmasse fra Kongsberg-gruvene. (Berg 1998 (25):232,233
2. Også en mer psykologisk forklaring er lansert til forståelse av det man kan lese som endringsvegring: ”Tidspunktet for innføring av kruttspreng­ning kan virke sent, kruttet var for lengst kjent. Dessuten var endringsprosessen i det hele tatt treg. Spredningen skjedde langsomt, og på de enkelte steder kunne det ta lang tid fra den nye teknikken første gang ble forsøkt, og til den ble tatt i bruk i stor stil. De forhold som hemmet endringsprosessen, må også være med og forklare det sene innføringstidspun­ktet. For kruttsprengningen likesom for andre brytingsteknikker har arbeidsprosessens intime forhold mellom mennesket og berget hatt stor betydning, også for teknisk endring. Det gjelder både endringenes tidspunkt, hastighet og karakter.” (Berg 1988 (470):38)
3. Her kan som eksempel nevnes at borene lenge var store med tilsvarende lav arbeidseffekt. Problemet var her materialkvaliteten og fremstillingen av redskapene. Jernverkene hadde problemer med å fremstille smale bor av smijern. Stål var kostbart og komplisert å fremstille og ble bare brukt i skjærene. Overgangen fra stålsatte jernbor til rene stålbor kom først rundt 1860. Borene kunne nå gjøres tynnere hvilket muliggjorde overgang fra tomanns-boring til enmannsboring. Produktiviteten i kruttsprengningen økte sterkt. (Berg 1988 (470):39). Når det gjelder ladingen, kan her særlig nevnes den lenge brukte ’pluggskyting’ som var farlig for arbeiderne og antakelig også en lite driftssikker teknikk. (Berg 1998 (25):457).
4. For Selbu kobberverk er det beregnet at treforbruket ved verket sank med ca 25 % etter at man hadde tatt i bruk k.. (Hårstad 2006:56).
5. Et ekstremt eksempel kan hentes fra Årdal kobberverk. I det brattlendte terrenget opp til de høytliggende gruvene (den høyeste på 1510 moh) ville det vært umulig å drive bergbryting basert på tilførsler av større mengder setteved brakt opp fra dalen, og brytingen foregikk i hele verkets driftstid fra 1702 til det ble endelig nedlagt i 1762 ved k.. Årdal Kobberverk er det første, og kanskje eneste bergverk i Norge hvor k. var eneste brytningsmetode.
6. Ved Kongsberg Sølvverk ble det siste fyrsettingsbålet slukket først i 1890.
7. Etter at verket ble tatt opp i 1644, ble det raskt klart at skogene vanskelig kunne dekke verkets store behov for trevirke til fyrsetting og smelting. Skogen var liten og dårlig, og lå et stykke unna gruver og smeltehytte. Det synes som de første sprengninger skjedde i 1657 og at teknikken var godt etablert 8 år senere. Når etableringen av teknikken kom så tidlig og gikk så raskt, skyldes det ikke bare de fattige skogressursene rundt verket, men også at verket i 1657 fikk en leder, Jacob Mathias Tax, som kjente og behersket mineringen, og at gruverommene var store nok til den nye teknikken. (Berg 1988 (470):38).
8. Fryjordet 1992:135. Fryjordet henviser her til J.H.L. Vogt.
9. Noen tall fra Kongsberg Sølvverk kan belyse hvilke endringer vi her står ovenfor: ”I [1770 brøt] hver brytingsarbeider […] ca. 140 tonn berg årlig imot bare 20-25 tonn i kaldkilingens klassiske dager i 1650-årene og 50 tonn ennå i 1740-årene.” (Berg 1988 (470):39).
10. Berg 1988 (470):38.
11. Gjengitt i Norberg 1978:401, note 142.