Privilegium

Privilegium/bergprivilegium [1]

 

Særrettighet innvilget ved lov/forordning eller særskilt brev.

 

I bergverksnæringen kan en skille mellom to typer p., de generelle og de spesielle.

De generelle p. gjaldt for hele, eller deler av bergverksnæringen, f.eks. bare for jernverkene (forordning av 1736), mens de spesielle var spesifikke, detaljerte og eksklusive for det enkelte verk og ble tildelt i form av et privilegiebrev etter søknad.

Samlet utgjør de to privilegiegruppene de rettighetene bergverkene måtte erverve fra statens side for å kunne drive og de plikter som måtte overholdes for å kunne utøve disse rettighetene.

P. var sin tids form for næringsregulering gjennom lovgivningen og samtidig uttrykk for statens bergverkspolitikk. Denne politikken kan ses som en form for konsesjonspolitikk som igjen bygget på en grunnleggende idé i norsk bergrett om bergregalet: Kongen/staten hadde enerett til metallene og utvinningen av disse. Bergverksdrift kunne derfor bare komme i gang ved at kongen lånte ut sin rett til andre gjennom en spesiell tillatelse eller forlening (privilegiebrevet). Kongen kunne tildele p. til den han ville uten hensyn til stand og stilling. Samtidig beholdt kongen suveren rett til å styre bergverksdriften, bestemme hvordan verkene skulle drives, og hvordan forholdet til andre interessegrupper skulle reguleres (hovedsakelig nedfelt i de generelle privilegiene). Men p. kan også ses på som myndighetenes bidrag i et spleiselag for å få i gang bergverksdrift. Interessenten(e) skulle bidra med å skaffe seg muting[2], anleggs- og driftskapital samt fagfolk, ikke minst i ledelsen for å sikre god bergmessig drift. Når så råstoff, kapital og kompetanse var på plass, kunne myndighetene gjennom cirkumferensordningen og øvrige rettigheter i de generelle og spesielle p. bidra til å lette driften ved verket.

Hva gjaldt innholdet i p. ser vi at de i sum gir bergverksnæringen store fordeler. Det ryddes plass til en næring som både av fiskale, militære og generelle næringspolitiske hensyn (utnytte landets ressurser) var av stor interesse for staten. Særlig viktig var det å sikre verkene nødvendig tilgang på råvarer, i særdeleshet skogprodukter (trekull, setteved). De som måtte ’betale regningen’ var først og fremst bønder/grunneiere/skogeiere som ble tvunget til å avgi tomtegrunn og finne seg i streng regulering og kontroll med utnyttelsen av området rundt bergverkene. I disse privilegerte interesseområdene, cirkumferensene, hadde verkene rettigheter til malm, elveløp, skog, bøndenes pliktarbeid mm. Den diskriminerende privilegiepolitikken gikk på forskjellig måte også ut over andre grupper som trelast- og tømmerhandlere, sagbrukseiere og handelsborgerskapet i byene. Også staten selv ble rammet gjennom regler om skatte- og avgiftsfrihet og fritak fra militærtjeneste.

Det første bergverk med ordnede kongelige privilegier var Gullnes kobberverk NV for Seljord i Telemark i 1524.

 

De generelle privilegier ble gitt forskjellige navn som ordinans (bergordinansen av 1683) og forordning (forordning av 1736 og forordning av 1752), bare interimsprivilegiene av 1687 bærer privilegienavnet. I tillegg til disse større lovarbeidene ble det også utgitt ’plakater’ som angikk mer avgrensede saksforhold. Her kan nevnes plakat av 1725 som innskjerpet kongens rett til sølvmalmfunn og plakat av 1743 som gir bestemmelser om ytterligere begunstigelse for dem som oppdager malm, og om bergverkenes cirkumferensskoger. For nærmere om bergverkenes spesielle privilegier, se privilegiebrev.

 Alle kildeserier viser at rentekammeret (finansdepartementet) var den sentrale saksbehandlerinstans for bergverkssaker når det gjaldt utstedelse av generelle forordninger og privilegiebrev likesåvel som i saker som angikk inntektene av næringen, tienden m.v. .

 

Overvåking, straff, belønning.

Forordninger og privilegiebrev gjaldt som lover, og skulle adlydes. Kontrollen med at påbud og forbud ble fulgt, tok forskjellige former: Overvåking for å hindre brudd på privi­legiebestemmelser, trussel om straff for overtredelse, og løfte om belønning for å sikre at bestemmelser ble gjennomført. Det ble altså etablert et nokså omfattende kontrollregime knyttet til lov- og regelverk omkring bergprivilegiene. Oversikten nedenfor gir noen utvalgte eksempler på de kontrolltiltak som ble satt inn.

Overvåking.

- Bergamtet ble på 1600-tallet etablert som det sentrale overvåkingsorgan;

- de mest omfattende reglene for overvåking ble gitt på den ene siden for å hindre brudd på jernmonopolet, på den andre siden for å sikre verkenes tiendeinnbetaling;[3]

- ved det enkelte verk skulle det ifølge interimsprivilegiene av 1687 være en godkjent forvalter. Bergamtets faglige godkjenning av forvalteren, og forvalterens lojalitetsbånd til bergamtet gjennom edsavleggelsen (troskapsed til kongen), ga ham i utgangspunktet en kontrollerende funksjon overfor verket. Med sitt daglige virke på verket og dermed inngående kjennskap til de faktiske forholdene der, fikk han en nøkkelposisjon i overvåkingen av verksdriften;

- utover på 1700-tallet kom amtmannen stadig sterkere inn som overvåkningsinstans ved siden av bergamtet.[4] Også andre grupper, dels offentlige, dels private, fikk etter hvert ansvar:

- Lensmannen fikk etter 1752 en kontrollpreget oppgave ved å sørge for at grunneierne fikk en rimelig takst på den eiendommen de måtte avstå til verket;[5]

- også privatpersoner fikk overvåkingsoppgaver: Verkseierne skulle selv se til at andre ikke hogde ulovlig i cirkumferensskogen. De fikk likeledes en hovedrolle i overvåkingen av jernmonopolet idet de fikk tillatelse til å ha en egen kontrollbetjent på tollboden og ”…over alt, hvor de det fornøden befinde".[6]

 

Straff. Regler om straffer knyttet til bergprivilegiene ble vel innarbeidet i lovgivningen på 1600-tallet, og i enda høyere grad på 1700-tallet. Alt i alt var det et omfattende nett av strafferegler som angikk bergnæringen.

Straffebestemmelsene er først og fremst knyttet til bergverkenes cirkumferensrettigheter, og særlig til reglene som skulle sikre verkene tilstrekkelig mengder skogprodukter. I lovene fra 1600-tallet dominerer dette totalt. På 1700-tallet kommer særlig straffer for brudd på jernmonopolet i tillegg.

Sett under ett er straffene som inngår i bergverkslovene på 1600- og 1700-tallet, i hovedsak enten pengestraffer eller straff på eiendom i form av ekspropriasjon eller konfiskasjon, med en noenlunde lik fordeling mellom de to straffetypene. Lovbud om kroppsstraff er bare gitt i fire tilfeller: Dødsstraff for bønder som unndro skog for verkene; straff som tyv for ikke å melde fra om malmfunn (pisking, brennemerking, arbeid i jern på livs­tid); ett år i jern for smugling av jern, og 14 dager vann og brød på festningen for ubemidlede for ulovlig bjelkehugst i distrikter med privilegerte sagbruk. Se nedenfor for nærmere opplysninger.

De strengeste straffene ble uten sammenlikning satt for uvillige cirkumferensbønder (dødsstraff og bygsels fortapelse) og for jernverkseiere som selv bidro til brudd på jernmonopolet, med 1000 rdl i bot og tap av privilegiebrevet i siste instans.

Straffebestemmelser ble gitt 1. for å sikre at begun­stigelser til bergnæringen ble oppfylt av dem som ble pålagt å bidra til oppfyllelsen; 2. for å sikre at privi­legieinnehaver/rettighetshaver overholdt sine forpliktelser til staten; 3. for å hindre at privilegieinnehaver/-rettighetshaver misbrukte sine rettigheter.

 

- Straff for den som ikke bidro til å oppfylle begunstigelser til bergnæringen.

- Den som forhindret lovlig skjerping fikk en bot på 180 rdl.;[7]

- den som hindret et bergverk i å utnytte elver og vann i cirkumferensen, skulle ilegges "høy Straf";[8]

- den som ødela verkets dammer, skulle betale skadeerstatning og settes under tiltale av generalprokurøren;[9]

- bønder som antente skogen sin eller brant tjære så bergverkene fikk for lite setteved, skulle idømmes dødsstraff ”uden ald Naade”;[10]

- bøndene var pliktig til å kjøre malm, kull og ved "under deris Bøxels Fortabelse";[11]

- bøndenes forsømmelse av trekulleveranser skulle straffes med konfiskasjon av det tilsvarende kvantum i skogen uten at det ble betalt for tømmeret;[12]

- forskjellige slags brudd på jernmonpolet av 1730 skulle straffes med pengebøter, kroppsstraffer, konfiskasjon av varer og befordringsmidler. Bl.a. skulle den som innførte ulovlig jern straffes med 100 rdl pr skippund (625 rdl/tonn) og jernet ble konfiskert; for utskiping av smuglerjern skulle det bøtes 200 rdl og jernet konfiskeres. For ubemidlede ble det satt en kroppsstraff på et år i jern for den som ikke kunne betale boten på 200 rdl for å leie befordringsmidler til frakt av smuglerjern.

 

Straff for den rettighetshaver som ikke oppfylte pliktene overfor staten. De tre gruppene av rettighetshavere i bergverksammenheng, skjerperne, mutere og bergverkseiere, var alle underlagt regler om straff dersom de ikke holdt sine plikter. Denne typen straffebestemmelser understreker derved det tosidige forholdet ved bergprivilegiene. Kongen ga rettigheter/p. til dem som ville fremme bergverksdriften, men krevde samtidig gjenytelser. Det var ikke gitt rom for frivillighet eller eget skjønn når gjenytelsene skulle erlegges, her er det snakk om plikter som skulle oppfylles under trussel om straff. Straffene er i de fleste tilfeller av økonomisk art, men for hemmelighold om malmfunn var straffen kroppslig. Straffeeksekutør er i de aller fleste tilfeller bergamtet.

- En skjerper som fant malm uten å melde fra, ble ansett som en tyv.[13] Straffen for tyveri var, som nevnt, pisking og brennemerking, i grovere tilfeller også arbeid i jern på livs­tid;

- regelbestemte tidsfrister som ikke ble overholdt, førte gjerne til at en opparbeidet rettighet ’falt i det fri’;[14]

- en verkseier som ikke drev sitt verk, eller vanskjøttet det i tre måneder eller mer, hadde forbrutt sin rett til verket. Toll og tiende skulle allikevel betales fullt ut;[15]

- en jernverkseier som forsømte å betale sine avgifter, skulle straffes med konfiskering av jern eller part i verket.[16] Den samme straffen skulle ilegges dersom verkseieren misligholdt plikten til å betale arbeiderne til rett tid, dvs. hver lørdag.[17]

 

Straff for den som misbrukte rettigheter. Strafferegler for å hindre at noen prøvde å tøye sine rettigheter lenger enn det var hjemmel for, ble også gitt for alle tre grupper av rettighetshavere, skjerpere, mutere og bergverkseiere. I de fleste tilfeller er straffene for misbruk av p. pengebøter, i ett tilfelle ekvivalert til kroppsstraff for ubemidlede. Ved siden av bøtelegging er den hyppigst brukte straffen ikke som for de andre kategorier lovbrudd, ekspro­priasjon eller konfiskasjon av verdier, men tilbaketrekning av rettigheten, i verste fall av hele privilegiebrevet. De markert strengeste straffene, høyeste bøter og privilegietap, ble satt for lovbrudd knyttet til jernmonopolet.

Det er ikke eksplisitt angitt hvem som skulle være straffeeksekutør i misbruksakene, men i de fleste tilfeller er det innlysende bergamtet.

- En skjerper som ulovlig gravde opp en annens åker etter at den var pløyd eller

tilsådd, skulle straffes etter kjennelse i overbergamtsretten;[18]

- den som brukte bergfolk til å få gjort arbeid hos seg, skulle straffes første gang med bot på 300 rdl til kvesthuset (invalidehjemmet), andre gang med 600 rdl, og tredje gang ha sin bestilling forbrutt og tiltales for generalprokurøren for overtredelse av de kongelige mandater. (Tankegangen her må være at siden kongen har regalrett og gir p., har han også en viss råderett over bergarbeidernes gjøremål);

- Etter at verkseierne mistet sin førsteprioritet til all skog i cirkumferensen ved ny lovgivning på 1700-tallet, måtte de se trekullbrenningen sterkt regulert, med straff knyttet til ulovlig brenning;[19]

- bergverkseieren var hjemfallen til straff om han misbrukte retten til å holde sag til eget bruk ved bergverket og skar for salg, eller misbrukte retten til å holde berg- og hyttefolkene med matvarer kjøpt direkte på skipene ved også å selge til bøndene. I begge tilfeller var straffen tap av den rettigheten som ble misbrukt, så lenge regelbryteren var eier av verket;[20]

- tap av hele privilegiebrevet, det vil si selve retten til å drive bergverk, ble satt som straff for en jernverkseier som gjentatte ganger bidro til brudd på jernmonopolet ved å låne ut sitt stempel til falsk stempling av smuglerjern. Første gangs utlån skulle straffes med en bot på 1000 rdl..[21]

 

Belønning. Et p. var i seg selv en belønning som enhver i Norge uten hensyn til stand eller stilling kunne oppnå. P. ble ikke gitt enhver som ønsket det, men kongen kunne i prinsippet tildele p. til den han ville. Visse innskrenkninger ble det likevel gjort på 1700-tallet, da muligheten for å oppnå mutingsbrev og privilegiebrev langt på vei ble forbeholdt bergverkseiere og andre kapitalsterke forretningsfolk.

Belønningene skulle for det meste gis av det offentlige, dels som direkte utbetalinger, dels ved at staten avsto fra å kreve inn ellers pliktige ytelser (utskriving, innkvartering). Men også private (verkseierene) skulle gi bidrag bl.a. i form av lønn og pensjon til malmfinneren og hans familie.

Belønninger ble bare i liten grad nyttet som middel til å sikre at privilegiebestemmelser ble oppfylt, eller til å hindre misbruk av rettigheter. Nær utelukkende ble belønning brukt som middel til å sikre at plikter overfor staten ble overholdt, særlig plikten til å melde fra om malmfunn. Det var en uttalt frykt hos lovgiveren for at gode malmfunn ble hemmeligholdt.

Malmfinnere ble lovet finnerlønn på 50-200 rdl for god malm, 10-100 rdl for vanskelig eller ikke drivverdig erts. Dersom verksdrift kom igang, skulle finneren ha rett til lønnet arbeid ved verket for seg og sine barn på livstid, og etter finnerens død skulle enken ha pensjon. Finneren og sønnene skulle være fritatt for utskriving for livstid, eventuelt eksrulleres. Finneren skulle ha sin gård, eventuelt den han kjøpte for finnerlønnen, skattefri så lenge verket var i drift. Var han leilending, skulle han også holdes fri for landskyld og andre pliktige avgifter til jordherren så lenge verket var i drift.[22]

I tillegg til dette skulle finnere av jern- eller koppermalm være fritatt for alle byrder i samband med krig, ikke bare utskriving, men også innkvartering m.v., for seg selv, sine brødre og sine sønner.[23] Finnere av sølvmalm skulle mer uspesifisert nyte en "convenabel Befordring".[24]

I 1743 ble de utlovte belønningene "forbedret" for finnere som fant drivverdige forekomster av gull-, sølv-, kopper- eller blymalm på egen grunn. Finneren skulle da ha en part (kux) med samme utbytte utbetalt som de øvrige parter.[25] For sølvmalm skulle belønnin­gen fastsettes av kongen for hver gang, mens de øvrige pengebelønningene nærmere skulle bestemmes og utbetales av bergamtet.

Som middel til å sikre at privilegiebestemmelser ble oppfylt fikk den som kunne pågripe jernsmuglere og beslaglegge ulovlig jern som belønning få inntekten av smuglerjernet etter at tollen var betalt og jernet solgt.[26]
            
 

 

Varia:

- Pliktbønder ved Mørland jernverk (Kragerø) som i 1643 bl.a. klaget på for dårlig betaling for veden og på verkets hugging av ved på hans gård, fikk ikke medhold. ”Bonden maa bekvemme sig ef­ter privilegierne, privilegene er gitt til rikets beste og den felles nytte», heter det i stattholderskapets avslag.[27]

            Vi ser her et godt eksempel på kongen, Kristian 4., brukte privilegiene for å nå sitt mål om å være selvforsynt med jernleveranser fra jernverkene. Det var viktigere enn hensynet til bøn­dene.

Fotnoter

1. Artikkelen bygger i all hovedsak på Anne-Hilde Nagel 1986 (66): Flere steder.
2. Mutingen ga bl.a. myndighetene en viss sikkerhet for at prosjektet var basert på et rimelig godt underlag av malm.
3. Her fikk tolletaten et ansvar for å kontrollere at bare lovlig norsk jern ble innført og utskipet (forordning av1730). Dessuten fikk etaten kontrolloppgaver i samband med innleveringen av tiendejernet.
4. Amtmannen skulle bl.a. være til stede ved utstykkingen av eiendom til verket, og godkjenne både prisen for eiendommen som skulle overdras og prisen for bøndenes arbeid og leveranser til verket (forordning av 1752). Det var også han som skulle påse at verkseierne ikke misbrukte sin rett til å konfiskere ulovlig hogd smålast i skogene (forordning av 1736).
6. Forordning av 1730. Disse kontrollørene skulle ha rett til å kontrollere utskipingen i forhold til verkseiernes egne oppgaver. Særlig skulle de passe på at ikke noe ulovlig svensk jern ble lurt innimellom det norske.
8. Ibid., art 6.
9. Ibid.
13. Bergordinansen av 1683, art.8. Den strenge straffen må ses i sammenheng med at det her var mindre muligheter for kontroll idet det var en risiko for at regelbruddet ikke ble oppdaget. Skaden ville være ubotelig, og verdier gå tapt.
14. Dette kunne f.eks. gjelde en førstefinner som ikke startet bergverksdrift innen seks måneder. Han måtte se sin malmgang falle i det fri uten erstatning. Se for øvrig oppslaget falle i det fri.
16. Bergordinansen av 1683, art. 13 og 18.
19. Forordningen av 1736: Ingen master, bjelker, sagtømmer eller annet sterkt tømmer måtte benyttes til trekullbrenning, heller ikke unge trær i god vekst av furu, gran eller eik, eller noe annet som kunne skjæres til undermåls sagbord. (Art.6).
21. Forordning av 1730, art 7.
26. Forordning av 1730, art. 2-3 og 9.
27. Gjengitt i Fløystad 2014: 30.