Fordring/tyfordring/tyefordring/utfordring (ty. Förderung)
Arbeidet med uttransportering av løsbrutt bergmasse fra brytningsstedet i gruven til dagen.
Metodene i fordringsarbeidet kunne være direkte muskelkraftbaserte eller maskinelle.
Muskelkraftbaserte metoder: Horisontalfordringen: Bæring i trau/sekker/kurver, kjøring med trillebår, tomannsbår, hund og stollkjerre, stagbane (også hest), jernbane (hest). Vertikalfordringen: haspel. Fordrekar ved vertikalfordringen var kybel/gjøpeltønne.
Maskinelle metoder: Horisontalfordringen: Jernbane (lokomotiv), stasjonære maskiner med kjettinger eller tau, truck. Vertikalfordringen: hestevandring, kjerrat, tråhjul, vannsøylemaskin, bremseberg, elektriske heiser. Fordrekar i horisontalfordringen var vogner, i vertikalfordringen tytønne, i senere tid f.eks. skip.
Fordringsarbeidet kunne i tidligere tider foregå i mange etapper og kreve nokså mye mannskap.
Først skulle den utbrutte bergmassen lastes opp på brytningsstedet for å tas videre, kalt saubring eller lasting. Her brukte man ofte trillebår eller tomannsbår som transportmiddel. Grovt ty ble bare lagt rett opp i båren, mens finere gods først måtte samles sammen med krafser og skuffes inn i malmtrau før det kunne tømmes i båren og bringes vekk fra arbeidsstedet. Fra brytningsstedet gikk steinen gjerne videre til omlasting, enten direkte i tønner (kybel/gjøpeltønne) for oppheising gjennom sjakt, eller til videre horisontalfordring med vogn (hund)/stollkjerre eller bane som brakte massen ut i dagen gjennom en stoll. Stedet hvor oppsamling av bergmasse/omlasting fant sted, ble kalt fyllort. Var det lang avstand mellom brytningsstedet og fyllorten, kunne det være enda en omlasting underveis, f.eks. fra båre til vogn. Ved kort horisontal avstand til dagen kunne steinen også tas direkte ut med trillebår/tomannsbår, evt. bæres ut i trau o.l..
Arbeidet har i nyere tid blitt sterkt mekanisert og effektivisert. Skinnegående transport er for en stor del erstattet med trucker, vognene kjøres rett inn i kurver som heises opp, eller massen fylles i skiper fra spesielle tappeterminaler nede i gruven og tippes automatisk i dagen.
F. kan regnes til kjernevirksomheten i gruven ved siden av selve bergbrytingen.
Varia:
- Innfasingen de forskjellige metoder synes å henge nokså nøye sammen med utviklingen av brytningsteknikkene. Jo mer effektiv brytningsteknikk, jo større krav til fordringskapasiteten. Med eksempel fra Kongsberg Sølvverk kan vi således se at innføringen av hestegjøpel i 1670 kommer noen år etter at verket hadde intensivert bruken av fyrsetting, likeledes fulgte innføringen av stangkjerrat gjennombruddet for kruttsprengningen ved verket i 1733.
Sammenhengen mellom brytning og fordring kan også observeres den andre veien: Gjennombruddet for den hypereffektive dynamitten i 1870-årene kan ses i sammenheng med den etablerte mulighet for f. på stolljernbane etter stollgjennombruddet til Sølvverkets hovedgruver i 1855 og 1865.
- Fra Visnesverket på Karmøy beretter en arbeider at jobben med å få de fullastede malmvognene fra brytningsstedet fram til sjakten var så sin sak. Banene var lagt slik at de skrådde litt; når de først hadde fått fart på en vogn gikk den nesten av seg selv på skinnegangen, ”...men når du sko skyva vogno inn igjen, så va du nesten ferdige då du kom inn; og så sko du begynna å lasta oppi der.” Lastingen foregikk med trau som fulle veide 40-50 kg, og dette var akkordarbeid, så det gjaldt å stå på!